Utesitting i Femundsmarka 2008
Det sluttet å regne da vi kjørte innover mot nordenden av Femunden, en regnbue kom frem over fjellrekken innover mot grensefjellet Storvigelen. Regnbuen ledet oss mot stien der vi skulle gå. Femundsmarka er naturskjønn, med mykt og vennlig landskap, avrundete fjell, furutrær og mosetepper. Men også uendelig mye stein. Overalt. Store og små. Ikke særlig godt å ligge på. Hvor skulle vi finne plass til lavvo og telt for elleve mennesker og to hunder?
En liten kveldstur inn fra veien. En morenerygg så innbydende ut, og på baksiden fortsatte sandbunnen, en perfekt leirplass for lavvo og telt. I et bjerketre hang det et reinsdyrgevir. En elgkalv tittet frem et øyeblikk. Naturen ønsket oss velkommen. Stedet fant oss der det strakte seg ut som et teppe av gulhvit reinlav og lilla lyng. En berusende fargekontrast. Lav og lyng ga oss soveplass som på en svanemadrass. Natten kom med vindens sus i furutoppene.
Rett ved leirplassen fant vi en magisk sirkel, der furutrær og store steiner ønsket oss velkommen inn. Vi fant våre plasser, endelig tid til fordypelse. Vi pustet, fortsatte å puste, og pustet videre. En uke i pustens tegn, en pusteteknikk for utesittingens fordypelse og for hverdagens utfordringer. Enkelt og virkningsfullt. Vi pustet rolig inn gjennom nesen og talte til ni. Pustet deretter ut igjen i samme rytme gjennom nesen. Jevnt og rolig. Avslappet. Ikke noen prestasjon. Bare husk å telle. Et kvarters tid. Hver eneste dag. Dette er naturens egen oppskrift. Når tankene kommer, så bare fortsett å puste. Som en vindusvisker skal pusten feie bort forstyrrende tanker. Hele tiden med full oppmerksomhet på pusterytmen og nesetippen. Dette gir ro og tilstedeværelse. I indisk tradisjon hører nesen sammen med rot-chakra. Det handler om å være tilstede i kroppen og i livet. Kraft og frihetsfølelse.
Utesittingen begynte. Vi gikk inn i landskapet. Blåbær i skogen. Badevann i tjernet og vannet innenfor. Tjernet hadde fin og fast sandbunn. Krystallklart drikkevann. Nydelig badevann. Vi fant våre plasser, noen hver for seg, noen i nærheten av hverandre. Utesitting er å ha tid til seg selv, tre dager og tre netter, i sol og vind og regn, i lys og mørke, med og uten mygg og knott. Tid til å puste, tid til å se landskapet og se innover, tid til å lytte til naturens lyder og stillhet. Lytte når mørket faller på. Møte frykten og gleden. Legge merke til tanker og reaksjoner. Selvobservasjon.
Fortsette å puste. Puste frem tilstedeværelsen. Smelte is i hjertet. Kjenne naturens elementer i kropp og sinn. Naturens elementer hjelper til med indre opprydning. Fjerne fjell kan ta i mot bekymringsfulle tanker. Tjernets klare vann kan rense vonde følelser. Dette landskapet gir overblikk over det indre landskapet. I lyngen ser jeg hjertets varme. Jeg ser meg selv i furutreet. Det trenger ikke være et prakteksemplar. En enkel furu er bra nok. En tørr kvist roper etter oppmerksomhet. Den lengter etter mening med alt sitt strev. Furutreets grener peker på retningene i livets kompass. Prioriteringens kompass. Dette er viktig, det andre er ikke viktig, synger furukvistene lavt i skumringstimen. Du kan si nei til det som ikke er vesentlig. Nattens drømmer kommer deretter med klare svar på dagens spørsmål.
En fullvoksen furu har mistet mange grener underveis. Ingen sier at den er utbrent. Den blir beundret for sin rene stamme og vakre krone. Den rommer mye. Den tror på seg selv.
Å fly gjennom luften i en pulk med reinsdyr foran. Hva betyr det egentlig? Det er en verden av muligheter mellom å gjøre det og forestille meg at jeg gjør det. Å forestille seg noe er å tenke tanken. Mulighetene ligger i følelsesmessig innlevelse og tilstedeværelse. Det åpner for at forandring kan skje.
Tiden der ute gikk altfor fort, i år også. Vi kommer tilbake, samles i lavvoen, tenner bål, det er tid for å fortelle. Alle har sin historie, en seier, en innsikt. Tilslutt er augustkvelden blitt til mykt og kjølig mørke, de siste glørne i bålet får lavvoen til å lyse som en gjennomsiktig trekant som svever over bakken, og teppet av reinlav lyser som snø.
Ennå er det tid til fordypelse. Det indre blikket er blitt klarere, og sinnets støvsuger kan rense hjertet i fossen som strømmer fra fjellets topp. Mitt hjerte blir overfylt når jeg skal vise altfor mye omsorg. Omsorgen må ikke ta den plassen kjærligheten trenger for å blomstre.
Kjenn på avsmaken som skjuler seg bak fasaden når jeg presser enda mer inn i tiden. Frykten for å gå glipp av noe. Kjenn på avsmaken når menneskelig egoisme brukes som unnskyldning for å støvsuge jordens ressurser.
Vi hentet inspirasjon fra et lysende forbilde, med en blomst i den ene hånden og en pil i den andre. La bildet forandre seg til gylden essens som drypper ned gjennom toppen av hodet og gjennomstrømmer oss. Så reiste vi til forfedrenes hellige fjell og henter gaven som venter på oss i sjøen av melk, sjøen av blod, eller sjøen av gull. Det er tid for fortellingene. Klør det i øret? Det er en fortelling som vil bli fortalt.
Våre egne fortellinger fortsetter. Den indre reisen fortsetter. Innover i mørket. Oppover mot lyset. Til beste for alt levende.
Takk, Ailo, for at du raust deler av din tid og skaper inspirasjonens rom der det er plass til hvert vårt indre arbeid. Takk til alle dere som var med på denne reisen, ikke minst Gin og Hoffa, hundene som var våre gode hjelpere underveis og som ved sitt nærvær synliggjorde og påminnet oss om det ville i oss selv, i naturen og i kraftdyrene våre.
The wild thing makes my heart sing!
Iulie og Tom
Tom
