Det hemmelige fjellet hviler ikke på jorden, og det er der reisen til den øvre verden starter.
Jeg ser meg stå på toppen av Røyehodet, det ordinære fjellet på Finnmarksvidda, der jeg er født. Det hemmelige fjellet flyter en meter over bakken. Jeg klarter opp på det. Der seg jeg den lysende stien. Den er så lysende at den nesten er usynlig for mitt øye. Stien er lagd av de mange føttene som har gått her før. De har skapt et energidrag oppover fjellsiden. Lett beveger jeg meg oppover. Merkelig nok er jeg opptatt av føttene mine. Det er forunderlig siden jeg er på vei oppover mot det lysende landet. men det er føttene det gjelder denne gangen. Jeg har på meg komager. De er helt moderne. Det er som om de har vinger på seg. Likevel går jeg, flyr ikke.
Da jeg ser meg om, er det som om jeg holder på å falle tilbake til Røyehodet. For jeg mister nærmest balansen, men finner den igjen. Jeg fortsetter å gå. Men så kommer jeg inn i første ring av tåke. Den består av all forvirring rundt mine livsvalg. Det er lett å bli hengende der. Men de merkelige komagene hjelper meg nå. De får føttene mine til å fortsette å gå. De gjør det umulig å stoppe.
Jeg kommer over den tåken.Nå er stien ennå mer lysende. Jeg balanserer på lys. I lyset er det trappetrinn. Jeg leker at jeg løper. Jeg er nesten vektløs. Det er fryktelig morsomt. Jeg vet ikke ord av det før jeg er midt inne i neste ring av tåke. Den består av forventninger og håp, alt det som skaper frykt. Der inne er det ganske mørkt, og tåken er så tett at jeg nesten ikke kommer gjennom den. Men intensjonen for vandringer hjelper meg. For jeg vil til toppen. Jeg vil møte engelen i lyset.
Nå får jeg se at fjellet er bebodd. Det bor mennesker her. De har små hus på hyllene, det vokser blomster her og frukter modnes foran mine øyne. De er alle opptatt av det åndelige. De mediterer i stillhet, de gjør øvelser, de lærer fra seg. Det er en høy harmoni her. Det er et mellomland. De rette valgene er gjort, forventningene og håpene er lagt til side, frykten er befridd. Landet er utrolig vakkert. Hvert hus ligger så harmonisk i landskapet. Menneskene viser sin visdom. De smiler til meg som passerer. Ingen trenger seg på. Det er plass for alle. De forstår at jeg er en som skal videre.
Den siste tåken er det jeg skal forlate. Tåken er tykk av vann. Dråpene legger seg på kinnene mine. Det er som jeg gråter. Jeg må gråte over det jeg legger bak meg. Jeg befrir meg som fra tyngende savn og ensomhet. Og mangelen på frihet. Og ikke minst mangelen på balanse. Jeg gråter og mine ekstreme sider. Over mangelen på harmoni og balanse. Jeg gråter over det isolerte hjertet. Jeg gråter for andre. For alt det jeg gråter over er ikke bare mitt. Jeg gråter over det som ligger mellom meg og andre. Jeg gråter for dem jeg kjenner og ikke kjenner. Jeg blir en gråtende stein i tåkesuppen. Da faller lys ned på meg ovenfra. Det er medfølelsens og kjærlighetens lys. Og da jeg ser det faller tyngende steinene fra mitt hjerte.
Lettet går jeg videre. Så når jeg toppen. Det jeg ser er et land som kommer ut av en hildring. Der er jeg. Der er du. Der er mange andre jeg kjenner. Vi er der alle sammen. Vi er på plass, og jeg ser det. Vi er alle der som lysende sjeler i hildringslandet i det høye.
Stient jeg hadde fulgt oppover fjellsiden og gjennom tåkebankene, kom fra meg, var mitt eget lys, som du kan følge ditt. Og det var den perfekte kjærligheten fra det høye som hadde ledet meg hele veien.
Vennlig hilsen Ailo
Da jeg læste din smukke beretning, opdagede jeg at en enkelt tåre løb mig ned af kinden...
Vidunderligt smukt.
Hilsen Shamanen
