Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg hadde en hærlig reise her for en stund tilbake. Jeg har måtte dvele ved den, kjenne på den og leve meg inn i den, igjen....før jeg delte den med dere. Å nå vil jeg dele.

Jeg mediterte som vanlig, ba om veiledning, beskyttelse, å en reise tilbake til min visdom, for å hente tilbake glemt og gjemt kunnskap.

Med ett var jeg i fjellet. Det rødlige fjellet. Det som var nytt, denne reisen gikk ikke i full fres. Jeg sto rolig og beundret fjellets farge og struktur. Så ble jeg fylt av en hærlig kjærlighet til fjellet. Det var som om det strømmet kjærlighet ut av meg, å som fylte dette fjellet. Jeg fortalte hvor vakkert det var, takket for den styrke og visdom den gir oss, den tryggheten den gir ved sin stødige form. Jeg ba om tilgivelse for oss menneskers uvitenhet og håndtering av naturen, å jeg ba om at i fremtiden måtte vi verdsette fjellet mer. Så ba jeg om å finne min gamle visdom, å integrere den i meg selv igjen, det jeg har bruk for. Som takk sendte jeg fortsatt kjærlighet og healing til fjellet.

Med ett var jeg over havet. Så den blikkstille havoverflaten som solen speilet seg i. Høyt over var jeg, å stuper nedover. Jeg fortalte hvor vakkert vannet var med sine fargespill, takket for dens livskraft, livgivende vesen. Jeg ba om tilgivelse for oss menneskers uvitenhet og håndtering av den, å jeg ba om at i fremtiden måtte verdsette vannet mer. Så ba jeg om å finne min gamle visdom, å integrere den i meg selv igjen, det jeg har bruk for. Skulle til å takke og sende healing og kjærlighet til vannet, da havoverflaten under meg eksploderte. I rasende fart ble det sendt oppvakre blåfarger jeg kun har sett en gang før, på min første reise. Det formelig vibrerte blått over, under, i meg. Jeg pustet inn denne blåfargen. Jeg var i denne blåfargen. Jeg var blåfargen.

Så forandret havet seg til en brusende elv, som viste meg vei til land igjen. I luften så jeg vi var på vei mot en skog. Jeg peilet inn et øde område, så et ensomt tre, å sto straks ved treet. Det var nesten dødt. Vissent, uten blader. Som forsteinet. Jeg ble lei meg. Kunne ikke be om hjelp der. Jeg valgte å sende kjærlighet og healing til treet først. Ba om at det måtte bli friskt igjen. Plutselig er jeg en del av stammen. Eller det var som om treet trakk meg opp, jeg formelig danset rundt stammen, i en sirkel oppover. Som en slange som snor seg opp. Mens dette skjer, så forandrer treet seg. Det blir en bjørk, en kraftig bjørk. Stammen eser ut sin midje. greinene strekker seg mot himelen, blir senesterke og bladene skyter ut like fort som man ser en blomst på tv, som er satt på hurtiginnstilling. Jeg er på bakken igjen, å ser det vakre treet, som igjen har fått liv. Så takker jeg for dens visdom, dens skjønnhet og dens trygghet. Jeg ber om å få min gamle visdom integrert, det jeg trenger av den. Da kom ulven. Den la seg under stammen, så rolig på meg. Jeg lyste opp, kjente trygghet ved den, gikk bort og la hånden min over snuta, å strøk den fra snuta og opp til hodet. Takket den for sitt nærvær, å trygghet. Fortalte den at jeg var glad for å se den. Å at jeg gledet meg til å bli kjent med den. Den lukket øynene, å forsvant.

Mitt nye kraftdyr. Jeg har sett den før, flere ganger, men den har holdt seg i bakgrunnen.

Så var jeg over havet igjen. Jeg fikk for meg at jeg skulle stupe ned under vannflata. Men fattet ikke hvordan. Jeg greide det ikke. Kanksje min frykt (vannskrekk) hindret meg, selv om jeg ikke var redd da. jeg ble da fraktet tilbake til fjellet, denne gangen i tunnelen, som stadig gikk nedover. I enden av tunnelen stoppet det opp. jeg fikk beskjed om å strekke ut hendene. I hendene mine ble det lagt en stor kule. Jeg kjente at den var tung. En lysende orange kule. Jeg beundret den. Så ut som ild, men jeg brant meg ikke. Så eksploderte den. Ut strømmet en hærlig og varmende ildfarge, som inntyllet meg. Jeg pustet den, jeg var i den, jeg ble ett med den.

Der stoppet reisen. Den var lang, som dere ser på innlegget  :icon_redface:......Men denne reisen var bare så fantastisk, at jeg må dele den....Jeg fikk ikke takket under dette med ildkulen. Jeg forsto ikke helt hvor jeg var. Kan jeg ha vært i jordens indre? jeg fikk heller ikke takket vinden, den som brakte meg hit og dit. Eller hva nå det var.......

Kjære Silva! For en nydelig reise!
Når jeg er der hvor du var, hvor du føler at du er en farge eller en følelse, tenker jeg at da er man virkelig iett med skaperverket. Når du fløy over havet, var det vinden som førte deg(?), eller var du vinden? Jeg tror at, i en meditasjon hvor man reiser, får man transformere seg til det elementet eller den skapningen som er nødvendig for å komme dit man skal.
Jeg har opplevd å være både fugl og dyr, vann, farge, smerte og lys.
Du ba om å få hente tilbake din visdom, og det høres for meg ut som at det var det som skjedde.
Men du fikk også oppleve å være i ett med havet i form av blåfargen, du var i ett med treet og da du kom inn i fjellet ble du i ett med med ildkulen,som representerte jordas indre.
Kan det være det som er din visdom, å være mer enn bare deg selv? At du på denne måten får tilbake gjemt og glemt kunnskap, om det å være en helhet av alt?

Så var det oss "vidde-folket" da...er jeg der nå, eller?

Jeg vet ikke om det var vinden, meg eller noe annet. Jeg hengte meg egentlig ikke så mye opp i hvordan jeg reiste. Jeg var vel mer opptatt av det rundt meg. Det var så vakkert.

Jeg følte meg både som i ett med alt, men også ikke. Det var vel det jeg skulle finne tilbake til. Jeg følte meg beæret over å se dette, følte meg som en elev ved visdomens kilde, som en spire som henter sin næring, å som en lærer som må fornye kunnskapen. Mange følelser raste her.

Mye har skjedd i etterkant av denne reisen. Jeg føler selv jeg er i forandring. Føler veien blir formet nå, uten at jeg vet hvor den går. jeg har akkurat blitt sykmeldt pga ryggen, å må kanksje finne nye veier i arbeidslivet. jeg drømmer stadig, ser bilder av råtne ting. Døde ting. Stygge ting. Føler det er en renselseprosses i gang. For midt i det råtne, vokser det. Grønne skudd slynger seg rundt det råtne, kveler det, skjuler det.

Så det blir spennende å se hvor dette går. jeg har også blitt mindre engstelig. jeg våger meg mer og mer inn i dette ukjente. jeg føler frykten på en annen måte. jeg har blitt roligere.

Å du Kira?.......Skal vi lage oss en tipi, å flytte på vidda?  :lol:

Vidda kaller!
Jeg har noen skinn og staver til reisverk. Dette blir bare lekkert!

"Kira":

Vidda kaller!
Jeg har noen skinn og staver til reisverk. Dette blir bare lekkert!

Og jeg har skinnfeller........Å kompass, så vi ikke går oss vill på vidda.....å en hælsikes lyst til å si....

Kan vi ikke gjøre det en gang? Møtes på vidda?...Eller et sted i midt-Norge, sånn at vi endeboere møtes på halvveien?.......så kan dere som har vært i gamet lenge ta oss med i trommeverden, å vi yngste i gamet kakke dere i hue, når dere bare flakser av sted, uten å huske på oss nye som ikke kan det der ennå?.....

Det hadde vært no det......... Om et år eller to.........eller helst i går 

For en utrolig vakker reise, Silva!

Har kjent litt på det du skriver og jeg må si meg enig med Kira.
Tror du fikk se at vi er en del av altet og at altet er en del av oss, alt henger sammen.
Man er aldri alene, alltid en del av noe større. Det er stoor visdom!
Fikk en følelse at når du healet treet så healet du også noe i deg selv.
Kanskje er det sånn det er, man healer noen/noe og blir da healet selv også?




Klems

Fikk en følelse at når du healet treet så healet du også noe i deg selv.
Kanskje er det sånn det er, man healer noen/noe og blir da healet selv også?

Stemmer nok det Masi! det er kanskje derfor jeg nå ser bilder av råtne ting. Dette skal bort, ut...renses opp i, av ny grønn vekst 

Rens opp.

Dette er så vakkert Silva!
Og jeg er så glad for at jeg kan nære meg på det, det handler jo om enheten med alt. Det er så utrolig spennende det som skjer med deg, og de andre her.

Du snakker om gamle i gamet og dere nye. Vel kan jeg si jeg er gammel i gamet,(om enn ufullendt) men jeg er ikke desto mindre 'ny' i alt det nye som skjer. Mine erfaringer er ikke lik dine, du reiser med en letthet jeg bare kan se langt etter, og jeg føler du farer avgårde langt raskere enn de fleste. Så jeg vil si det er heller motsatt, det er vi 'gamlingan' som må kakke dere i hodet når dere flyr for raskt avgårde. 
Det er nok nærmere virkeligheten, he he.

Del av dine vakre skatter, jeg nærer meg av dem som en unge!

For en vakker reise du har hatt silva 
Æ vil også være med på vidda 

"Perle":

Dette er så vakkert Silva!
Og jeg er så glad for at jeg kan nære meg på det, det handler jo om enheten med alt. Det er så utrolig spennende det som skjer med deg, og de andre her.

Du snakker om gamle i gamet og dere nye. Vel kan jeg si jeg er gammel i gamet,(om enn ufullendt) men jeg er ikke desto mindre 'ny' i alt det nye som skjer. Mine erfaringer er ikke lik dine, du reiser med en letthet jeg bare kan se langt etter, og jeg føler du farer avgårde langt raskere enn de fleste. Så jeg vil si det er heller motsatt, det er vi 'gamlingan' som må kakke dere i hodet når dere flyr for raskt avgårde. 
Det er nok nærmere virkeligheten, he he.

Del av dine vakre skatter, jeg nærer meg av dem som en unge!

ligeså.........

"Fønix":

For en vakker reise du har hatt silva 
Æ vil også være med på vidda 

Jaaaaa  , da er vi brått tre........

Ja,det er det flere som vil.

Det blir visst folksomt der etterhvert...folkevandring på vidda!

Jepp, nå er vi 4 stk.....på vidda......

Jeg har aldri vært på vidda jeg,
men du verden hvor ofte jeg har vært på jordet

Det er sand og steiner der å.......

Du ser uendeligheten på vidda