Sjaman.com – Forumarkiv

En reise gjennom kroppen

En stille stund for meg selv, i en reise gjennom kroppen. Jeg kjenner trommeslag i min kropp. Det virvler, og med bankende hjerteslag starter denne reisen. Gjennom rot og hara er det ikke noe problem, i en jevn strøm virvles jeg rundt og rundt. Neste steg var sola midt i magen. Hva er det du sier, og hvorfor ser du slik på meg? Jeg farer inn i dine øyne, og prøver å skjønne hva du mener. Enda jeg vet så godt, hva svaret er. Jeg visste godt hvem du var, for du hadde fortalt meg at du ville kalles Blue Hawk. 

Stillhetens stund, jeg tvinges ned på kne. Etter mange rare meninger og tanker i en lang stund. Nei, roper jeg høyt i mitt stille. Hva er det som skjer med meg? Du bekrefter i denne stille stund, at jeg har gjort det riktige, for jeg følger mine veier. Jeg takker deg og reiser videre, med vinger flyr jeg inn i hjertet.

Rett i hjerte møter jeg en død. En manns knall røde munn, som pyntes pent av et skjegg, der han plutselig åpner munnen og ut av munnen - reiser sjelen ut. Hvem er det som skal dø nå? Er det jeg – har jo følt på død flere ganger. Har jeg blitt gal nå, eller er det mannen i meg som reiser sin vei? Frykt og redsel for døden kjenner jeg på et lite øyeblikk, men jeg vet at det finnes mer.

I denne stund midt i hjerte, møter jeg min far. Jeg ser han ikke, men jeg vet han er der. Jeg kjenner tårene renner sårt nedover mine kinn, med en fortsettelse av en stum samtale om at begge har hatt en lengsel etter tilgivelse, og gi slipp på det som var av mange vanskelige følelser og ubesvarte svar. Hjertet slår etter hvert en roligere takt for et kattedyr er med som trøst på veien. 

Det blir bråstopp et øyeblikk, en avsikker midt kroppens reise. Ut i naturen i en tett skog av gamle furutre. Forundret, hilser jeg på en elg som sitter fast i et av disse gamle trærne. Tumler tilbake til min egen kropp. Raser lynraskt gjennom halsen, hører langt borte lyder; Riktig vei, riktig vei.

På full fart inn - midt i pannen som fra jordens indre stiger og brøyter en vulkan seg opp. Vi seiler og flyr, rund og opp til toppen av vulkanen, jordens glødede kjerne velter ut av det indre, til stilner av og litt røyk siver ut. Sakte daler en flygende jeg, ved vulkanbunnens vegg, og i vulkanen er det en stripe av lys som jeg dyttes inn i. Midt inni vulkanens hulrom, går jeg sakt bort til noe som ligner en havskikkelse. Jeg mottar en lysende stav, utformet som en tredelt lysestake. Noe sier meg, at det betyr – Ånd, kropp og sinn. Ydmyk, full av kjærlighet og i takknemmelighet flyr jeg opp og ut av vulkanens topp gjennom kronen av hode. En blå sekskantet stjerne snurrer slik jeg har fått den før. Den har en fortelling om hvordan jeg bygger min vei.


Min indre reise, fargerik

Takk for at du deler 

Wow fargerik, for en fantastisk reise du hadde der! Inspirerende å lese. 

Får meg til å tenke, å lure på om en selv skal prøve, å reise i sitt indre, å få renset opp.

Takk for att du deler, å gir insirasjon....

Takk for erfaringene du deler med oss. Hadde en heftig rensende reise til barndommen min i helga. Det tar på å få renset ut gammelt grums, men du verden så godt det gjør etterpå Klemmer, lys og kjærlighet 

Nydelig Arbeid.
         






         

Så fantastisk flott fortalt , fargerik . Så inspirerende og poetisk ....

Takk for at du deler med oss

Det var nesten som om jeg virvlet med deg...
Fantastisk!

Takk for tilbakemeldinger, til dere alle..

Inspirasjon eller poetisk, det var langt fra det jeg egentilg hadde tenkt. Kanskje det ser slik ut, mulig leses sånn. Det er nok som Magnus sier...mye grums som presser på, som trengs å luftes igjen..he he

Gråt i går, latter i dag...

For meg dreide det seg om et valg om å legge dette med sjamanisme langt vekk fra meg. Det var ingen idyllisk reise i det indre. Jeg var forferdelig tom inni meg etter denne reisen.

Å skrive min reise, var en bekreftelse for meg selv- overbevisningen kom etter å ha vært inne i vulkanen, om at jeg har noe jeg skal lære eller gjøre innen sjamanismen.

Tegningen av symbolet har jeg tegnet opp sammen med alle de andre opplevelsene fra før. Det gir et mønster av en helhet rundt det å være et menneske. 

fargerik

For meg dreide det seg om et valg om å legge dette med sjamanisme langt vekk fra meg. Det var ingen idyllisk reise i det indre. Jeg var forferdelig tom inni meg etter denne reisen.

Jepp! Man blir tom. Hulrom etter dritten ligger der nå, som åpne hull, eller sår. Disse tomhulene må fylles igjen. Ikke med ny dritt, men kanskje med nytt lys, nye gode erfaringer, kjærlighet...noe godt.

Ser for meg et overfylt rom. Med masse stæsj og dilldall man ikke bruker. Rommet blir uoversiktelig og virker trangt og mørkt. Skal man lete etter noe, ligger det som regel altid innerts eller i bånn. En dag blir en lei, å hiver alt. Men prossesen er vanskelig. Man tar opp tingene, studerer, lurer på om man ikke vi ha bruk for det likavel. Tenker finurlige plasser å legge det på, selv om du vet tingen vil støve ned der å.

Så tar man motet, frem med søpplesekkene, hiver med tngt hjerte. Alt ut av rommet, å på søppledynga. Man vasker rommet, det blir skinnende rent.... ...å tomt... nesten litt sterilisert. Man lurer på hva man skal fylle opp der.

Det tar litt tid å fylle opp rommet igjen. Men etterhvert blir det også morsomt. Nytt lærrett, nye farger, nye ting. Man tar seg tid til å finne de spesielle tingene, som vil gjøre rommet til noe hyggelig. Et sted du vil trives, slappe av, være kreativ, være deg selv.

Med nye farger, nye ting og ikke minst lyst, oversiktelig og man vet hvor tingene er....

(Blir bedre kjent med seg selv)