Jeg hadde et spørsmål jeg ville hente svar i den øvre verdenen. Og det var måten reisen foregikk på:
Jeg tråkket opp stien til berget jeg vanligvis benytter til å dra til den øvre verdenen. Jeg oppdaget, at det var mørkere enn de andre gangene og da jeg nådde toppen var solen nesten gått ned bak horisonten. På den siste strålen kunne jeg ri mot solen, men den forsvant bak fjellene og jeg kom ikke til den øvre verdenen men istedet til en skråning. Det lå snø der, delvis var det glissen bjørkeskog og ingen sol på himmelen. Jeg oppdaget en stor snøhaug. Jeg trodde at det måtte være en gamme som snøen lå over den og lette etter inngangen. Det var ikke noe som lignet en inngang heller ikke en ljore men fra skogen kom bjørnen. Den feide snøhaugen bort med den høyre labben sin. Det var ikke noen gamme under! Han tråkket bort mot vest og jeg begynte å følge ham. Vi kom til en stupebratt fjellvegg. Nede var alt mørkt og jeg kunne ikke se ned helt til bunnen. Bjørnen stanset der og jeg håpet å få se gribben.
Gribben kom etter en stund og jeg satte meg på hans rygg. Han svevde i store kretser ned til dalbunnen. Det var helt mørkt der, bare gribbens fjærer lyste sølvaktig og plutselig oppdaget jeg at det var hav under oss. I gribbens lys skimtet jeg fontenen til en hval som skjøt opp i luften et sted og gribben fløy akkurat over hvalen. Jeg forsøkte å hoppe ned på dens rygg men den svelget meg. I hvalens mage var det helt svart men varmt og ganske hyggelig. Etter hvert ble det lysere og solen begynte å skinne og jeg stod på en vidt utstrakt præri. Det var blitt veldig varmt.
Jeg så en bison komme bort mot meg og visste, at jeg skulle ta den som offerdyr men visste ikke til hvem jeg måtte ofre det. Det var ikke lett å komme fram til det store dyret men etter noen forsøk klarte jeg å hoppe opp på den kraftige halsen og å skjære inn i pulsåren med kniven min. Det kom et stønn fra dyret og det sank ned på gulvet og jeg kunne stikke inn i hjertet med kniven.
Jeg flådde dyret, tok dets hode med skinnet hengende fra hodet over meg som om jeg nå var bison. I samme øyeblikk kom alle dyrene fra prærien bort til meg, jeg kunne snakke med dem men visste samtidig at det å snakke med dem ikke var vitsen i det hele. Jeg skar kjøttet bort fra beinene og lagret det ordentlig. Hodet skar jeg fra skinnet og så tok jeg alle beinene og satte de sammen til skjelettet var helt som før. Plutselig hadde jeg min tromme i hånden. Jeg trommet og sang for skjelettet til det tok liv og en stor, kraftig bison begynte å trave over prærien.
Det var blitt natt og bisonen lyste hvitt i mørket. Det gikk en lysstråle opp fra bisonen til polarstjernen og den ble til en roterende søyle som tok meg med, opp og forbi stjernen og så kom jeg ut til den øvre verdenen. Der satt den lysende kvinnen og den vise mannen ved et bål. „Nå, da du er kommet, kann du sitte her ved bålet“ sa kvinnen og mannen satte en gryte på bålet og begynte å koke kjøtt. „Så skal vi spise sammen“ sa han.
Jeg glemte å spørre, jeg var bare fornøyd.
Gåååja
Kan noen foreslaa naar en ville velge oevre verden heller enn nedre verden?
R
