I Femundsmarka finnes et fjell,
Det heter Svukku, Stor-Svukku.
Det har også sitt samiske navn i behold, Svahke
Svahke er ikke som andre fjell i området
De er som opphøyde deler av jorda
Svahke er ikke det Det ligger oppå jorda
Svahke er hult
Det holder alt rundt seg på sin plass opprettholder orden og balanse
Slik oppleves Svahke fra utsiden når ser over til den andre siden av Femunden
Slik har jeg aldri sett det før. Før har jeg sett Stor-Svukku
Grunnen til at jeg ser i den retningen, er reinflokken som har slått seg til i veien og stopper all trafikk.
På vei tilbake en uke senere møter jeg den samme reinflokken, midt i veien
Jeg kjenner den igjen, på et mektig gevir og en hvit simle.
Dyret med geviret og den hvite vil slett ikke gå ut av veien
Lunter av gårde foran bilen
Jeg kikker over på den andre siden
Svahke er innhyllet i lavtsvevende skyer i dag
Utpå kvelden hører jeg ”Gro” igjen og igjen
”Gro. Kom hit”
Stemmen er fremmed
Jeg blir først redd, så sorgtung.
Fokuserer på Tv-programmet
Men det fortsetter
Det blir etter hvert umulig å konsentrere seg om Agatha Christies mysterier
når Mysteriet i Nord kaller.
Foran meg står en mann kledd i en drakt av hvitt reinsskinn. Ved siden av ham står en storvokst hvit rein.
Sett deg opp på reinen, sier den hvitkledde.
Vi reiser i rasende fart
gjennom vinter og vår, sommer og høst.
Gjennom natt,
gjennom dag
Gjennom fjellsida på Svahke.
Inn i et landskap som er til forveksling likt det på utsida.
Der er en lavvo.
I lavvoen sitter en gammel kvinne foran bålet. Over ilden henger en kaffekjele i tre, i løse lufta.
Hun ser på meg med ett gjennomtrengende blikk, øynene er svarte, som gnistrende kull.
Lavvoen forandrer seg får en rødlig farge, jeg kjenner den igjen.
Den er mitt hjem her mellom verdenene.
Inntil nå har jeg alltid vært alene og bare på innsida
Ved siden av henne setter den hvitkledde mannen seg.
Jeg ser på dem og tårene presser seg fram. Tårene vasker ut gammelt savn.
Jeg er tippoldefaren din, sier den hvitkledde, og dette er min mor, din tipp-tipp oldemor.
Tåreflommen slett ingen ende ta.
Kvinnen ser på meg med sitt gjennomtrengende blikk, og begynner å snakke
Med lav messende stemme, på sørsamisk
En underlig følelse kommer over meg jeg skimter en skinnpose pyntet med røde og grønne bånd mens jeg nærmest leser de fire korte setningene hun sier. Jeg ser ett reinhode komme tilsyne i ilden,.
Det skal du si når du skal skape deg om til rein, sier den hvitkledde Noaidien
Det er mitt eget hode som speiles i ilden.
Så du reinflokkene jeg sendte i din vei? 5 på vei dit og to på tilbakeveien?
Ja svarer jeg
Husk det. 5 på vei dit, 2 på vei tilbake.
Jeg nikker.
Jeg blir fylt av en stor ro når jeg ser på de to på den andre sida.
Hun lager sko til meg, av senngras. Hun syr dem sammen med sannhet.
Innersko blir yttersko
Jeg har elleve barn og passer godt på dem alle, elvene, sier Noaidien
De fleste er halvt norske. En av dem er din oldefar.
Den hvitkledde mente han hadde gjort sitt til at det utemmede skulle få leve, innvendig i gruvesamfunnet på vidda. Han likte ikke inntregningen ville balansere den. Jeg gikk igjennom i 1864, legger han til. Han er en flott mann, høyreist med langt mørkt hår og gnistrende blå øyne og mildt blikk.
Kvinnen ser ned i en kopp med kaffegrut, gruten har form som en ørneklo.
Hun tar den ut, ørnekloa, fører den mot hjertet mitt.
Borer den gjennom hud, bein og blod, fester grepet rundt hjertet og drar det ut.
Det skal være her, sier hun
Jeg blir skrekkslagen, men roer meg fort.
Dette er hjemme.
En blodrød lavvo på innsiden av Svahke, med to fra fortiden - og et utrevet hjerte.
Gråten stilnet etter at hjertet ble tatt ut.
Lavvoen og hjertet har blitt ett og samme.
Noaidien reiser seg og inn kommer en annen, en tidligere veiviser. Han hilser lunt .Jeg husker han trommet meg inn i den tomme lavvoen en gang. Jeg husker også første gang jeg havnet her. Med ett ser jeg nødvendigheten av runddansen og så sammenhengen.
De gir meg tromma mi, jeg har sett den før, brukt den og - her inne.
Nå får jeg den. Og jeg trommer. Med en trommehammer som er en ørneklo med et hjerte i grepet.
Bildene er klare, strålende farger med klare materielle former. Et nærmest undersjøisk landskap organisk og samtidig krystallinsk. Så bærer det rett gjennom det som ser ut som en rød tangvase og ut i verdensrommet, inn igjen gjennom en blå molteliknende krystall.
Det er hjernen din, sier noaidien,
Du er din egen tomme tankes bevegelse,, innvendig buktende men grenseløs, som tromma.
Trommehammeren som beveger er hjertet ditt. Den tomme tanken er intet, bevegelsen er alt. Tomrommets bevegelse i tomrommet. Det er alt som er. Men også det har en innside.
Jeg trommer meg selv tilbake, motvillig.
Jeg åpner øynene i lavvoen og føler et sterkt nærvær i meg selv, som om jeg selv har trådt til side. Det er Noaidien som kikker ut gjennom mine øyne og snakker gjennom min munn. Bare skallet hans er der foran.
En lav rolig stemme bærer med seg ord jeg aldri har hørt før på et språk jeg ikke kjenner. Ordene høres i stua her hjemme...
Så er vi alle her. Jeg takker og takker. De reiser tilbake til Svahke.
Jeg slår øynene opp
Og tenker
Livet blir aldri det samme etter dette.
Når jeg legger meg for å sove er det som om hjertet har flyttet seg litt høyere opp i kroppen, som om hver celle i kroppen vibrerer på en ny måte, jeg har aldri kjent det slik før, har aldri kjent cellevibrasjonen.
I tiden etter kjenner jeg på sider i meg selv som er underernært. Det kraftfulle, presise uttrykket, det målrettede direkte, det som uttrykkes først og fremst i handling. Et ord blir en handling, ett blikk blir en handling. Jeg kjenner på en kraft som ble representert i blikket til de to, det gjennomtrengende, granskende , som ikke dømmer men anerkjenner. Det gnistrende, milde som løfter. Og fremfor alt en lun fandenivoldskhet.
Jeg banner og sverter og ser med humoristisk skråblikk på deler av min egen innside, som fortoner seg unnvikende, tåkete og irriterende snillistisk ansvarstynget. Mye av det jeg har sett og ser som problematisk rundt min person i den siste tiden, er slett ikke der utenfor, det er på innsida. Hvilket jeg av erfaring vet, men nå ser jeg det som utenfra. I andre og. Og det er slett ikke så skummelt som jeg tidligere ville ha det til. Tidligere oppfattninger basert på galt og riktig, svakt og sterkt, godt og vondt begynner så vidt å vike, kranglevorent og høyrøstet.
Det fortoner seg mer som en underlig og meget fascinerende kompost, det hele.
(Har etterhvert utviklet nermest ett kjærlighetsforhold til kompostering, bare så det er sagt)
gro
Siste redigering:
Jeg legger den ut igjen, innsida på Svahke.. Jeg gir avkall på den. Og går bakenfor den. Der er ett dypere innhold.
Noe av innholdet er dette:
Det handler om blod
Det handler om blodelvene som renner ut av Den store sjøen.
Det handler om Kilden under Den store Sjøen.
Som en gang var og fremdeles er .
Det handler om Det store Hjertet som pumper elvene videre.
Det handler om blodet som finnes i oss alle.
Om hjertet som finnes i oss alle..
Om veien.
Den går motstrøms, på innsida og tar oss dit hvor slektskap og tilhørighet vekker blodet.
Innerst i hjertet ligger skatten som holder ilden levende.
I oss alle.
Kanskje må vi reise jorda rundt, bare for å se at skatten ligger i nærheten av jordhjertets fødested.
For meg lå den 10 mil unna.
Jeg hadde en lengsel etter noe jeg ikke visste hva var og dro ut for å finne det. Jeg visste ikke hva jeg lette etter. Men jeg tok med meg det jeg fant. Dyrkjøpte og utgåtte skosåler det meste av det, trodde jeg. Slik var det ikke.
Man må som kjent gå ut for å kunne gå inn. Og motsatt
Vi har alle ett syskjenbån på Gjøvik, sier Prøysen.
Vi har alle en tipp-oldefar, eller mor, i villmarka. Tenker jeg.
....Slettes,
det meste av det, faktisk
Dette av den grunn at jeg ser i ettertid at dette innlegget egentlig var skrevet for ett menneskes øyne, mine,
og at de nå endelig har fått det med seg
Jeg var en av de privilegerte som fikk lese det opprinnelige innlegget før du redigerte det ned. Det var en mektig leseropplevelse! Takk.
Videre strider det sterkt mot innvendige lover og regler å slette noe som helst, disse får så gå med i slettingen.
Om jeg så tramper inn på copyrightens og nettetikettens nei-områder, så har jeg sikkert godt av å kjenne på det.
Det er forskjell på å redigere og å slette. Du har redigert på eget innlegg, og slikt er ikke overtramp. Men fordi ditt innlegg var veldig spennende - et som man gjerne vil lese flere ganger - skulle jeg nok ønsket at du kunne latt det stå. Men ikke alle mine ønsker skal gå i oppfyllelse. Du er sjefen over Svahke og egne innlegg
)