Inn i meg selv,
lik blomstene åpner sine kronblader.
Slik var veien,
ikke rett opp i himmelen,
eller rett ned i jordens mulm og mørke.
Inn og der fant jeg roen,
slik at teppet av mørke som hadde lagt seg rundt meg
måtte gi tapt.
Inn i dybdeverdenen fant jeg hva som er nærest, kjærest.
Og jeg lot vokse,
grave vei gjennom hva det enn nå var
som trakk meg inn i glemselen.
Før jeg fikk sove
på en himmelfugls vinger.
