Slik er det, at det er ikke så lett å se, alltid.
Og noe som ser ut til å være slik det er,
har mange lag bakenfor, og når jeg nøster
i snøret, så rekker jeg opp masker med mønster
som jeg ikke ante noe om, og de plager meg med
en følelse av å være lurt, manipulert, spilt på av
strenger som fremmer sin intensjon, med mitt hjerte
som en rød dryppende tråd, spunnet inn i nettverk av
vevde løgner.
Hvorfor har jeg skapt dette?
Jeg holder siste masken nå, og slipper den fri med vinden
