Det er så mye nytt
som skal inn i
mitt hjerte,
inn i min kropp..
Helgens hendelser
slipper ikke taket helt,
det holder meg i sitt grep.
For første gang fikk jeg
føle min sjels alder,
hva som ligger innenfor.
Hva som er ment for meg,
likevel greier jeg ikke helt forstå..
Kroppen min føles som ett skall,
Jeg må bruke tid
på å hente nye opplevelser inn..
Jeg fikk en hard medfart på min vei,
de slet i det som
var gjemt,
det jeg ikke ville ha frem i min bevissthet.
De tok det som lenge hadde vært mitt skjold,
jeg står tilbake uten beskyttelse,
jeg er som ett åpent sår.
Det renner tårer fra mitt hjerte,
fordi dette jeg er igjennom nå,
det må leges, sånn at nye frø kan så`s.
For annen gang i mitt liv kjenner
jeg at jeg elsker,
og jeg elsker slik at jeg elsker
meg selv med.
Jeg mister ikke meg selv
denne gangen
- det vet jeg.
Min hjelper roper, han lokker
på mitt nye jeg.
Han synger forunderlige ord,
han forteller meg de hemmligheter,
de som er ment for min sjel.
Han gir meg trøst, han gir meg råd.
og han sier at kjærlighet er noe man får,
det er noe man gir,
det er svar på din sjels rop, din kamp..
Jeg kjemper ikke lengre mot elvens
lov, jeg følger dens bølger
og stopper opp for å se,
der elven møter motgang, der det kan være vanskelig å se..
Når mørket senker seg,
over vidder og fjell,
så vet jeg sikkert at fremdeles kan mine øyne vise veien min
rett hjem,
for mine øyne ble forandret,
under trommens grep...
Min hørsel kan høre hjortens stille lek.
Der den prøver å krysse elvens sving,
mellom steiner og brutte greiner fra trær som falt i går..
Jeg hører elven brøyte seg vei
over steiner som ligger i dens lei.
Jeg trekker pusten dypt,
og kjenner at
- jeg er glad...
Måtte hjertes balansepunkt alltid være med deg 
