Jeg ser så langt øyet rekker og drar
mot skogen i øst
i nattens siste timer
der er himmelen mørk mørk mørk
malt azurblå med skygrå aske i
av naturen selv
Lengselen lokker og drar
jeg vil bort, en stund
fra alt det menneskeskapte
lys, som stjeler fargene
fra vinterhimmelen selv
jeg reiser inn i nattens mørke
dypt, dypt, innover og innover
alle sanser er skjerpet i mørket
men smerteknuten i hodet gjør meg
ukonsentrert, jeg leter
leter etter en lysstrime
som blir født ut av intet
i alt det mørke
Tiden går, jeg stirrer mot himmelen
bak skogranden i øst
som ved et trylleslag
lysner det, morgendemring
trærnes greiner, furu og gran
bøyer seg mykt under fonner av våtkram snø
det er vedbju tid
greinene er seige
selv i frossen vintertid
de bærer vakkert sin tyngde
av blåhvit snø
på sortgrønne barnåler
og bak lysner himmelen
intens klar regnbueblå
naturens egen lyskilde
den snart oppstigende sol
farger den
