Min datter skal ut og fly
og jeg står på flyplassen
og slipper taket.
Hun er voksen nå
jeg er ikke lenger mor
og hun går inn i den store
metallfuglen
I fuglens mage
sitter hun.
Over havet forsvinner hun.
Og jeg står igjen
på den samme flekken
På jorda står jeg
og sørger
over et tap
som aldri har funnet sted
Som Jonas gikk inn i
hvalfiskens buk
har hun, kanskje på kvinners vis
gått inn i fuglens buk
I luftens rom svever hun
mens jeg står igjen.
Holdt fast av tyngdekraften i jorden
står jeg
på mine ben.
Knyttet til jorden gjennom usynlige røtter
like inn til den brennende magma
i jordens indre
Men jeg vet ikke helt
om jeg står eller faller
kanskje faller jeg ned i et tomt rom
i det flyet tar av
kanskje faller alle mødre ned i et tomt rom
et svart hull
I det øyeblikket barnet føder seg selv
på nytt og på nytt.
Kanskje jeg må falle inn i verden
på nytt og på nytt
hver gang
Kanskje jeg må forstå
livet igjen og igjen
som en bok jeg aldri har lest før
som et landskap jeg aldri har gått i.
Vemod og håp
Ordene dine vekker stor gjenklang i meg
Takk
