Langt oppe i fjellet
er det en hemmelig
vei.
Jeg kjenner den
ei.
Med trommen
som veiviser
følger,
jeg sakte
etter den.
Høyt, høyt der oppe
er stedet,
som venter på
meg.
Det sitter en liten mann,
han holder
sin tromme fram.
Så ser jeg bare trommen,
ingen mann
er lengre til syne,
jeg bare ser
trommen
som beveger seg
forann min
hemmelige sti.
Lenge, lenge
lot jeg være, å
høre hva trommen hadde
å si.
Men i dag,
kan jeg ikke la være
å undres,
hvor går denne
hemmelige
sti?
Trommens stamme
venter på
meg, jeg kan aldri
snu ryggen
til den.
Den lokket
lenge, trommens slag,
og i sprekken
i fjellet
er min neste
sti...
Jeg vet ikke
hva jeg skal
lære,
jeg vet ikke hva
jeg vil se.
Drivkraften i
meg er rå,
jeg kan ikke bare gå...