Viruset sitter som
en klo
rundt hjertet,
lar ikke livet
få folde seg ut,
i frihet og i fred.
Det har vært
gjemt i generajoner,
det har
ligget på havets bunn,
vært på himmeles
topp,
men tilbake kommer det
gang etter gang..
Det stopper opp,
etter generasjoner
som har laget
samme mønster,
som en klo som
overlever alt..
Klamrer seg fast
til det som har vært,
nekter å ta
nye steg,
videre for å
leve livet,
uten bånd fra
gamle mønstre...
Ønket om å være
seg selv,
ligger som en
blomst,
helt klar til å
åpne seg,
men først må det
fjærnes,
det som ligger
inni
enselv..
godt å komme utav den kloen
