Ikke lenger alene...

GjenopprettetMedlem

Det er så rart dette med Tillit

hvordan det åpner seg i mange lag

fra et dagligdags ord man sier

uten å tenke noe særlig over

betydningen, kraften, magien

til den dagen kommer

da det ikke nytter å stikke av

og må velge mellom frihet og frykt

våge å ta det bevisste valget

og ta spranget ut av boblen

naken uten garanti for utfall

som avvisning og straff

Der, står Tillit i døren

som en uendelig trygg los

i spranget mot overgivelse

holder den sitt blikk fast

til jeg selv kan oppleve og se

denne lykksalighet og glede

…og kan stole på det

GjenopprettetMedlem

<t>Det gleder meg :wub:</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Gikk i begravelse etter jeg la ut dette diktet.

Og gjett hva presten snakket om ?

Tillit i dødsøyeblikket,

der en virkelig må slippe taket og overgi seg,

det allmektige viser seg nå mer og mer,

hva det er som betyr, her og nå.</t>

GjenopprettetMedlem

<t>Av og til blir perspektivene

så klare.

Og det hender vi blir minnet på dem

på uventede måter :wub:</t>

GjenopprettetMedlem

<t>ja, man minnet om livet i begravelser :innocent2:

Var i begravelse igjen i går-

og igjen snakker presten om dette med tillit.

Og at man kan stole på Jesus.

Har lurt så mye på dette,

om det i hele tatt er mulig å stole på andre mennesker,

så lenge man ikke er opplyst,

men er kommet til at å stole på seg selv,

er det som er det viktigste

det å vite at man handler ut fra sin egen sannhet.</t>