Sjaman.com – Forumarkiv

Hundre meter høye lysvesener
av levende gull

leder hele tiden
merkverdige mytologiske
figurer og fantasier
inn i mitt hode

mens jeg strever med å
følge med i samtides TV-film.

De forteller meg at jeg
er beskyttet av min avvisningsevne
og at jeg holdes oppe av
pretensjonenes skyhøye stylter.

Det er for tiden
mitt bidrag til universet.

Arahatene bringe mange
oppmuntrende rapporter fra fjerne riker,
sjelens transcendentale områder

og det med fortrolig stemme,
ikke ulik lysvesnene.

Når skal bekymringer og savn
slutte å være
min arbeidsplass?

Når skal jeg lære å gi meg hen
til kjærlighetens mektige
selvforglemmelse?

Jeg samler på kunnskaper om
opplevelser. Men når
skal jeg oppleve

det jeg lenget mest etter?

Ailo Gaup

Beveger hos meg 

Må kjærligheten være selvutslettende?

UlveMor

Ulvemor, jeg bytter ut akkurat det med selvutslettelse, det kan godt misforståes...

AG

Da skjønte jeg hele  - Kjenner meg igjen.

UlveMor

Til Ailo.

De forteller meg at jeg
er beskyttet av min avvisningsevne
og at jeg holdes oppe av
pretensjonenes høye stylter.

Kanskje du kan begynne med å ta av deg de styltene...

Hilsen Inger Lise.

når jeg leser dette merker jeg et savn etter den gammle trollmesse 

Jeg har steget ned fra min tind
kjenner våt jord under min fot.
Kjempende i isblå vind
søker jeg det tapte mot.

I horisonten, en dansende flamme
Lokkende, brennhet kaller den.
Motet vil trekke meg til det der framme,
dit hvor kulden i kroppen gir seg hen.

Jeg skriver dikt, det rommer sjamanerfaringer og livserfaringer, men er ikke beretninger om slike.

Dikt er å føre frem ord. Bruke ord med sikkerhet og usikkerhet, men likevel ord. De riktige ord. både for å glede, pirre eller forskrekke. Den dikter videre som får en reaksjon på det skrevne. Ved å bruke hverandre som byggestener, lages kultur.

Det er altså ingen facit her, men prosess, med eller uten høye stylter, Inger Lise.

Anced, jeg syns ditt første vers er bra, men det siste halter for meg, blir omstendelig og kunstiferdig, les det høyt for deg selv og smak  på setningene.

Jeg er svak for det mytologiskmuntelige.

Jeg setter for øvrig pris på bidrag(ene).

AG.

Takk Ailo for tilbakemeling. Fikk heller ikke til det der. Må nok lære meg litt mer og rim og rytmer igjen.

Dine ord vekker medfølelse,men også noe annet...

kjærligheten
synger en sang
med rusten stemme.
Lengselen er mellom
stemmebåndet og utpusten.
Vibrasjonene skaper et offer,
lik en konge uten krone.
Men kongen har et land
han kan arbeide i.
Skape seg en krone
med lengselen som redskap
på veien til sitt mytologiske univers,
der avvisningsevnen ikke er av gull
men rustent oppsmuldret metall.

Hilsen Marie

Godt dikt Marie, les mitt en gang til...etter de siste små justeringene, for teksten har forandret seg flere ganger.

Videre: Jeg skulle ønske du kunne være litt mean i dine dikt...og ikke bare edel.

AG

Ailo.

Hva/hvem er Arahatene?

Inger Lise.

Arahat: Jeg fikk 700 treff da jeg slo det opp på Google...

Ailo

Jah, Goooooogle, ja....hørt om det...

Takk for kommentar til dikt!
At du velger å forandre ditt dikt etter du har lagt det ut er ok.
Ja,det har forandret seg og gir forskjellige reaksjoner.
Mitt dikt var reaksjon på det som var uferdig for deg.


    Marie

ehh,hva var det jeg skull....ja! fint univers du belegger med ord,synes jeg aner Dart Vader i bak-grunnen.