Jeg kjenner sorgen gnages
mellom tenner av størknet frykt
hjerteblodet renner ut
i tomt og øde landskap
vis meg hvor jeg kan slukke min tørst
og stille min sult
hunger, svarte klør som river i tarmene
roper på mer...
tassende skritt fra store poter
jeg snur meg for å flykte
snubler og faller
blir overmannet og presset mot jorda
tenner som biter lekent i nakken
klemmer til og knuser
hjertet banker stille
ånden forsvinner
kraften ebber ut
kjøtt flerres fra bein i store stykker
et nebb hakket i øyenhulen
knokler knekker, tanker tygges
blir slukt og forsvinner
tilbake ligger kun nakne knokler
når egoets stemme forstummer
en vind stryker hastig forbi
knoklene rasler, tørre og stive
et tankefrø sådd i kjærlighetsrus
kysset av regnet
kjærtegnet av sola
strekker seg opp mot lyset
røtter presser seg vei ned i jorda
som gir næring til nyfødt liv
opp vil den lille
presser seg fram
mellom knokler hvite og sprø
legger seg rundt dem vokser og styrkes
av lyset fra Faderen
og melken fra Moderen
og kjærligheten fra Den Store Ånd
igjen er det kjøtt på beina
renset for avmakt, frykt og forventninger
reiser de seg påny
tar sine første vaklende skritt
tillitsfull til hva som kommer i møte
med hjertet i hånden
og lyset i pannen
og hengivenhet, mot og kjærlighet
som eneste rettesnor
rene innvielsen 
