Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Jeg savner sonen

- slik den var før,

med alle som skrev her inne,

diskusjonene,

alle diktene.



Hvor ble det av?

latteren,

misforståelsene,

alle de tankene som kom fram.



Jeg savner sonen

- slik den var før.

Ikke fordi den er ukjent,

eller ny,

men fordi mangfoldet

og gleden er

stoppet opp,

i på vente av

- noe?</t>

<t>Kanskje savnet går dypere,

enn savnet etter den gamle Sjamansonen?



Selv kjenner jeg på ei lita jente inni meg,

som lengter etter å bli sett og tatt vare på.



Jeg har gitt slipp på "morsspeil" en stund nå.

Og jeg roper på moren i meg selv; nå må du

stå opp og ta tak i barnets savn og ensomhet.

Og kanskje det er en egostemme inni meg også,

som ikke greier å takle alt som jeg prøver å gi

slipp på. Det er ikke lett å skille de ulike stemmene

fra hverandre. Når jeg setter inn dette

svaret, kommer vel kritikeren på besøk også.

Da får jeg vel ønske gapskratten velkommen. Det

er ikke lett for tiden, det er ikke det.

Nå tror jeg jeg vil synge "Dyrene i Afrika" for

det lille barnet meg. Det var ikke så helt enkelt

for dem alltid heller...</t>