<t>En kald høstdag,
tidlig tidlig,
før dagen har ordentlig begynt,
to skakkete skygger,
med kropper av glass,
Så kom høstsolen
med sitt klare,
uendelige lys,
inn i de skakkete skygger,
rett i hjertene
sende de inn lys,
der tiden ble uvesentlig,
det var så sjørt,
så uendelig sårbart,
men øyeblikket
visket ut
noen av sårene,
men også alle tårene,
rynkene skled vekk
ingenting er
men alt er igjen,
etter skakkete skygger
i høstsolens grep.</t>