Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
<t>Jeg ville skrive et dikt
om det å være menneske
om det å eie følelsene sine
men jeg kommer sørgelig til kort
Jeg kjenner bare på dette rare
noe som synes å vokse frem i meg
noe godt, solid
som et tre
med røtter som finner sin vei
ned i dypet
i meg
finner næring i den mørke mold
Det kjennes som glede
-I'm on my own now,
always have-
Likevel, når jeg tenker på deg,
da gråter jeg
men treet vokser
og gjør meg sterk
Det kjennes som glede
og ro..</t>
GjenopprettetMedlem
<t>Du har skrevet et dikt
om det å være menneske
om å eie følelsene sine
og du kommer aldeles ikke til kort
fordi jeg blir så inderlig glad
og fylt av tillit og ro
når jeg leser dine ord
en mild glede ga du meg
en gjenkjennelsens glede
fordi jeg også drømmer om trær
med krone, stamme og dype røtter
bare at mitt tre for tiden vokser opp ned
på jordens underside
nå tar jeg reisen tilbake
ned gjennom uendelige lag av vonde følelser
og håper at når jeg kommer til bunns
vil treet og verden bli rettvendt igjen
takk Blue for et fint dikt :wub:</t>
GjenopprettetMedlem
Shri, dine ord varmer godt! Det er håp i voksende trær...
Takk til begge, for at dere ser.