En kamp i mørket er over.
En kaotisk kaving for å finne utgangen er gitt opp.
Jeg klarte ikke å skape min egen dør.
Mørkets dommer dømte meg til selvutslettelse.
Dødelig som om døden er en befrielse.
Ingen inspirasjon ,
ingen kraft til en livgivende tanke,
ingen tårer ,
ingen kropp med følelser i,bare hjerte slag i det fjerne.
En skarp lyd i øret fører meg til den brusende rytmen
innen for hørselen.
Innover,innover
til et hvilende opphold i Jordens mørke.
Omgitt av tryggheten fra Hennes hjerteslag.
Et lysglimt i det fjerne.
Jeg tenker "en stjerne her -i jorden"
Jeg er i ett med jord,med Øyet.
Rytmen er en pulserende berøring,
en lys tone jeg ser vibrasjonene ifra,som bevegelige lys.
Jeg kjenner noe underlig.
-jeg hviler i bevegelsene,det finnes ingen skille.
Jeg er døden og alt liv på en gang.
Vissheten omformer meg
til en rund "tung" hinne fylt med små lys,
fykende rundt i kaotisk hastighet på innsiden.
Jeg er en celle,
flytende
i åndedragets seige og langsomme bevegelse.
Jeg kjenner kraften i pulsen holder min hinne samman.
Jeg kjenner trykket fra pusten beveger meg forsiktig fra utsiden.
En bevegelse som gjør min innside mer og mer kaotisk.
En villskap,
en villskap i større og større fart.
Jeg er de små kaotiske lys,jeg er hinnen,jeg er bevegelsen.
Alt jeg er hviler i pulsens rytme.
Alt jeg er drives av pulsens rytme.
En tanke oppstår,
"jeg er i skapelsen"
Tanken er en stjerne som treffer meg.
Et øyeblikk er jeg ingenting bare
en tomhet med hjerteslag.
Langsomt,langsomt
kjenner jeg vibrasjoner i hørselen
og jeg formes til kropp igjen.
Langsomt,langsomt
kan jeg høre mine egne hjerteslag er i ett med rytmen i Det Store Hjerte.
Langsomt,langsomt
kjenner jeg mitt eget åndedrag er av samme seighet som Det der ute.
Langsomt,langsomt
utvides kroppen og fylles av små bevegelser jeg oppfatter som Liv.
Lenge,lenge
ligger jeg å kjenner på livet i min kropp,
på denne bevegelsen som begynner nederst i kroppen
og beveger seg som små spiraler oppover.
Med ett ser jeg slangen i mitt indre.
Hun glir langs mine to strenger.
Jeg kjenner hennes varme sprer seg som kjærtegn i min kropp,
seksuallysten strekker seg utover.
Møter slangens gule øyner,
hennes kraftfulle dødelige blikk gjør meg paralysert.
En gjennkjennelse av situasjoner,
jeg oversåg hennes advarsel mot å gi fra meg min kraft.
Øyeblikk der jeg gjorde meg selv til et bytte for rovdyr som trenkte meg for sin egen sult.
Øyeblikk der jeg angrep med tanke på den andres svakhet.
Det er da jeg ser "cellens" vei,
den gjentatte delingen for å kunne vokse med Skapelsens utvidelse av Liv.
Jeg ser min egen deling fra rovdyr til menneske.
Jeg kjenner forskjellen.
Dette rovdyret som er på evinnelig jakt,
fordi sulten drives av krefter som ønsker å frigjøre seg fra tidligere erfaringer ,
for å kunne bli med i Skapelsens fortsettelse.
Måtte jeg ha "dødd" om og om igjen for å kunne innse at jeg er et menneske?
Det aner meg at det er uante muligheter i å være menneske i Skapelsens uttrykk.
Som en medskaper.
Så er det igang igjen
livet!
En letthet i kroppen sprer seg ,en glede og lyst til å utforske.
Denne undringen over hva det vil si å være i Mysteriet,
hva det nå vil bringe med seg.
Kanskje er vi i en foranderlig form fordi Det Store Hjertets hensikt med Liv
er å vise at vi er veien i skapelsen ,uttrykket mot Skapelsen selv?
Kanskje er vi på vei for å oppfylle Livet som det uendelige uttrykket,
igjen og igjen for å avsløre vår egen skapelse,at vi er Skapelsen ,hvilende i
Det Store Hjertet?
Marie.
Marie. Du rører ved mitt hjerte, igjen og igjen
Takk.
Inger Lise.
