Jeg vil være som vinden, alltid på vei til et nytt sted eller tilbake til et sted jeg vil se igjen. Noen ganger er jeg stille og rolig andre ganger raser jeg som stormen!
Jeg er vel på en måte også slik, kan jeg bli slik helt og fullt?
Jeg går dit vinden blåser..
Får jeg et innfall om at dit eller dit skal jeg reise; ja da vil jeg reise dit, snur vinden snur også jeg og reiser videre..
Underveis plukker jeg med meg fragmenter av det jeg har lært, slik vinden tar med seg frø og sår videre, slik vinden tar med seg saltet fra havet og blåser det i ansiktet på en som lenge har vært borte fra havet, slik at han minnes hva han savnet og søker det igjen.
Noen ganger føler jeg meg stille som en sommerbris, da kan jeg sitte ved strandkanten og duppe tærne i vannet mens jeg studerer fuglene i lystig lek, eller jeg kan ligge på ryggen i snøen mens jeg ser på stjernene, da kan jeg lukke øynene og bare føle, da kan jeg besøke en annen verden.
vinden snur og jeg løper ned en skråning i vill fart, beruset av naturens skjønnhet og kraften i meg, jeg stopper opp fordi vinden har døyet. Nå klatrer jeg opp på en fjelltopp, kanskje fordi jeg vil høre vinden rase igjen, kanskje fordi jeg vil kjenne hvordan den klare luften rense mitt sinn.
Jeg vil være som vinden.
GjenopprettetMedlem
