Hele mitt liv hadde evner vært noe forstyrrende og jeg snudde dem etterhvert ryggen og jeg ble fremmed for dem.
-Helt til jeg "tilfeldig" fikk pratet med en dame som var en dyktig healer og klarsynt.
Hun så MEG og fikk meg til å ønske å gjøre noe positivt med min gave.
Og jeg sa "jatakk" til evner.
Jeg møtte henne desverre aldri igjen.
Få dager etter vårt møte fikk hun diagnosen kreft og før det var gått et år var hun blitt en del av evigheta.
Den kvelden hun vandret videre var disse ordene mitt farvel med denne lille Lysets Engel. Jeg skriver i "bilder" om "min vei" og vårt møte.
Det nærmer seg,
endelig!
Det lysner litt,
jeg skimter lyset i enden av tunnellen som min søken har vært,
endelig!
Jeg vet hva det lyset betyr,
det er ikke begynnelsen på slutten,
det er slutten på begynnelsen,
endelig!
Lenge har jeg famlet alene i mørket etter svar,
ingen hånd å holde i,
ingen som hjalp meg opp igjen der jeg stadig snublet i mine egne ben.
Igjen og igjen reiste jeg meg opp og gikk videre,
alene,
i mørket.
Men for hver gang jeg falt ble jeg liggende litt lengre..
Helt til jeg gav opp å gå videre.
Jeg lå der,
lenge,
ventet,
lyttet etter noen jeg visste ville dukke opp.
Av og til så jeg glimt av lys,
men det var for fjærnt,
det virket så langt unna og forsvant like fort som det kom.
Halvveis sovende så jeg det komme og gå som det selv ville.
Oftest i den mørkeste delen av natten.
Lyset viste seg i alle farger,
i alle former,
noen støyende,
andre nesten som stillhet.
Men altid vakkert,
altid med en essens av liv i seg.
Med øyne fulle av lengsel skjønte jeg etterhvert,
på avstand,
at det jo var selve essensen av liv jeg så.
Jeg lå ikke godt,
det var som en stenete og kald grunn.
Men jeg ble liggende.
Så vondt å falle.
Klarte ikke nye sår.
Så jeg ventet.
Oftest i en nesten øredøvende stillhet.
Kvelende..
Ensomt..
Langt hjemmefra..
Fra lyset..
Ventende..
Lenge,
lenge,
lenge...
Plutselig,
En stemme,
Jeg snur meg.
Ser inn i varme, trygge, gode øyne.
En søster.
Endelig!
Føler blikket hennes trenge gjennom de kalde øynene mine.
Føler en rus av lykke bre seg idet varmen når min lengsels frosne sjel.
Hun hjelper meg opp.
Jeg blir et øyeblikk stående og varme meg i det lyset hun utstråler.
”Se så, gå nå, du vil finne flere som meg på din vei”.
Hun peker..
Kjenner en vennlig dytt i ryggen.
Med friske ben går jeg i den retningen hun pekte.
Mot lyset.
Takk Søster.
Takk...