Spiren.
Selv på de mørkeste steder
trenger det alltid inn en stråle med lys.
En stråle som i mørket
kan være spiren til nytt liv.
En spire trenger så lite.
Et lysglimt er nok,
nok til å klamre seg til,
suge det i seg,
la det gi næring til kraften
som skal vokse spiren ut av mørket.
Det vil gå seint,
men det vil gå.
Et lite, men jevnt tilsig av næring
gir kraft til selve spiren
til å ville bryte seg ut
og vokse seg større og sterkere.
Til den en dag
kan gripe fatt i sprekken
som slapp lysglimtet inn.
Der vil den bruke
all sin oppbygde styrke
til å rive det mørke skjoldet i biter.
Splintre det, spjære det,
for deretter å løfte seg sjøl
ut av mørket
og fram til kilden hvor lysglimtet kom ifra.
Mørket er borte,
spiren har fått et skjold som er sterkt,
og fylt av kraft og lys.
