Man prøver å åpne flere men sterke følelser som redsel og hat skyver en bort,klarer man å åpne en på gløtt hører man fryktelige skrik og kjenner enn vind kaldere enn noe som finnes i denne verden.
Man vender seg mot den ene som virker å skinne,man kan se en silhuett der men det er og den døren som er vanskligst å komme gjennom,man tar tak i håndtaket og med ett blir hodet fyllt av bilder,bilder som man trodde man hadde glemt,blitt ferdig med,man slipper døren og løper.
Inn i mørket,det beskyttende mørket...
Så kommer man igjen ut i solen,den ubarmhjertlige som steker dag og natt,man snur seg og ser på at veggen av dører forsvinner sakte men sikkert,til slutt er det eneste som er igjen sand,stein og den brennende solen.
Mange tanker går gjennom ens hode,er man stengt inne?Er man stengt ute?Hvorfor feiler man å åpne en dør hver gang veggen dukker opp,eller om man klarer det så havner man på et noelunde identisk sted,øde,dødt....
Man setter seg på en klippe og håper mørket kommer,det svalende,beskyttende mørket som kan befri en fra den ubarmhjertige solen
(er tanker som er kjapt samla etter en drøm jeg hadde i fjor engang,kom et par ord opp i natt som ble trykt inn på fonen,og de ble brukt til å skrive dette,er ikke så flink til å skrive i diktform for å være ærlig
)
takker for ros 
takk for at du deler 
