Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
På høylys dag vi i skogen går,
nyter naturen og over alt den rår.
Når skumringen kommer
og mørket faller på,
vi ser skygger så rare
og tror
at alt vi ikke ser
innebærer fare.
Skogen i mørket
skremmer oss så,
både tusser og troll
kan ta oss nå.
Uten lyset som skjold
vi frykten føler.
Vi flykter fra skogen og inn i byen
som med neon og strøm
er lys som en sommer.
Her inne
er det trygt
og ingen som kommer.
Men STOPP!
Stopp et øyeblikk
og tenk deg om.
Er det ikke i byen vi blir utsatt for vold?
Blind og umotivert
den angriper oss,
kniver og økser
og folk som vil slåss.
Noen med never
andre med pistoler,
en tredje knuser hodet ditt med stoler.
SÅ HVORFOR være redd i skogen en natt,
når det er i byen ditt liv
raskt kan bli tatt.
FAST Enterprise [Crawler]
Du har så rett
Kristine
Anonymous
Du har så rett. Frykten er totalt irrasjonell.
Kanskje generasjoners programmeringer sitter i det ubevisste.
GjenopprettetMedlem
Dette er jammen sant! Men det er vel derfor utesitting er så effektivt, for det ligger noe nedarvet frykt fra langt, langt tilbake før vi bodde i byer. Det er vel den vi må igjennom. Og klarer man det så er man god. Men jeg må innrømme at utesitting, det tør ikke jeg......
Får se om et år eller to.
Anonymous
Sier som deg stridshjelp, jeg tør heller ikke utesitting.
Det var et svært bra dikt Wolf, her er det noe til ettertanke. Du har jammen meg rett.
Det går sikkert greit noen timer alene i skogen, men på utesitting er det vel snakk om 2-3 dager?
Anonymous
Jeg tør ikke utesitting jeg heller men jeg gjør det uansett, si gjerne fra når dette skal finne sted for jeg gjør det ikke alene første gangen.
Anonymous
sant det, hvorfor være redd i skogen... ingenting å frykte der, har gått mange skiturer i skogen ( kveld og natt, i måneskinn ) da jeg var yngre og ikke så skrøpelig... og det var bare fantastisk, hadde noen ganger med en venn og vi pleide å lage bål og koke kaffe og spise niste... det var så stille og fredelig, vi trengte ikke si noe, bare lytte til det skogen hadde å si... minnes ennå det fine jeg opplevde...
mvh marihøna
Bare helt flott, Wolf!!!