Det er min interne kamp.
En kamp jeg bare sjøl kan krige,
og jeg skal føre kampen
som en lysets kriger.
Mine fiender er smerte og savn.
De stormer fram
når energien for oppretteholdelse svekkes.
I bølger kommer de,
river og sliter i meg.
De vil så gjerne knekke
den siste rest av motstand.
MEN jeg løfter mitt skjold,
hever mitt sverd
og går til angrep med rak rygg.
Mitt skjold er kostbar tillitt
og mitt sverd er av ord.
Smerte og savn skal legges i kne.
Kampen vil bli lang og vond,
men seieren ligger i framtida.
Fienden ligger på en høyde lik en festning,
uinntagelig og langt borte,
men med mitt skjold og sverd
og den styrke det gir meg,
er jeg snart på høyden
og kan atter innta dens murer.
