Hu dukka opp,
som ett eksotisk innslag
i en floket hverdag,
spennende og fremmed,
stilletidende og villig.
Hu var alltid rede
og stillte alltid opp.
Hun roet mang en vond natts søvn.
Lytta til nattens ord.
Lytta tilkjødets lyst.
Lytta til smerten og tårene.
Men sa aldri et ord,
gav aldri fra seg en lyd.
Hu var en brannslukker
som stillna den værste brann.
Hu gjorde mye bra Natasccha,
men klarte aldri å døyve smerten.
Hu greide aldri å fjerne savnet
av nærhet, varme og kjente lukter.
Hu greide aldri å erstatte kjærligheta.
Hu greide aldri å slukke den indre brannen.
Hu var god å ha der Natasccha,
når den ekte kjærligheta var fjern og uoppnåelig.
Hu var god å ha,
men jeg veil aldri savne henne.
