Sjaman.com – Forumarkiv

Vår forfedre har gitt og gir oss liv. Fødsel og død er det eneste som er sikkert her i verden. Jeg føler nå et stort behov for å ta opp temaet DØDEN. Det er et tema som bør diskuteres mer og det er nok et stort behov for mange å vite mer om og ta styring over begravelses seremonier. Jeg følte selv at noen hadde tatt styring over MIN BESTEFAR og hans egne synspunkt på kirke og f.eks begravelsesseremoni etter at han var død.

Min bestefar (beste far) døde i Bergen den 4. august 2006. Det var en himmel uten skyer - i Bergen - og bortimot 30 grader. Min bestefar satt i morgensolen og nøt solstrålene før han skulle gjøre sine daglige gjøremål. Han ble 88 år, var frisk og sprek for sin alder.
Men døden kom som et sjokk likevel. Mitt hjerte ble så stort at hjerteslagene kunne kjennes langt ut i luften. Var det lov å grine? På bussen, på biltilsynet, i butikken? En slik sorg har jeg ikke kjent i dette livet. Ingen av mine nærmeste har dødd slik at jeg har opplevet det.
Bevissthetstilstanden min ble endret. I ni netter var jeg hos min farmor som er åttifem år for at hun ikke skulle være alene. Jeg sov i bestefars seng og gjorde min bestefars daglige gjøremål (om enn ikke så pliktoppfyllende) - så var ikke han den siste som hadde gjort det...

"Heldigvis" (og den luringens ånd hadde kanskje planlagt det?) døde han på denne klare dagen - en fredag - så fikk jeg og min farmor i hvert fall to dager å oppleve oss selv i denne nye situasjonen og sorgen, før det måtte ordnes med begravelsesbyrå, syning/svøping, prest og begravelse. Før en uke var gått lå bestefar i jorden. Det var om torsdagen. Denne uken var den vakreste og mest vemodige i hele mitt liv. Det beste men vanskeligste å forsone seg med var været. Den varme klare dagen fredag 4. august.
De neste dagene var det både sol og regn og ikke fullt så varmt, regnbue, store gåseflokker som ploget over himmelen på sin reise sydover og skyformasjoner som viste både engler, sjamanen og hvite ørner - fantastisk vakkert.  Takk, takk, takk *)*

Alt skjedde så fort. Døden og seremonien rundt den var ikke planlagt og jeg følte meg en stund litt forvirret og alene - som sjaman(ka). Den fredagen bestefar døde reiste jeg med det samme til Haukeland sykehus for å få se ham. Etter mye om og men fikk jeg det. Takk til min venninne og min mor som tok den diskusjonen med sykehuset for meg, for i min tilstand spørs det om jeg hadde orket det. Bestefar så så fin ut. Det var tent to lys i vinduet ved hans hode. Han blunket til meg (det er helt sikkert for det gjorde han onsdagen etter da familien var på syning. Da så min farmor det også - uten at jeg hadde nevnt noe om min opplevelse med det). Min bestefar var en luring. Var ikke kristen, men hadde en forkjærlighet for geografi og verdens uløste gåter, hadde sitt hemmelige indre liv - og var ikke redd for å dø. ""Jøssda, dårren (døren) e` åpen" sa han på ekte gammelbergensk - "og så har vi solbær og så har vi månebær"¨, tullet han med barnebarn og oldebarn.


Takk for meg, det er lettere å få trøkke ut sin smerte. Her kommer:

                                                            BESTEFARDIKTET
                                                          Bestefar - gamle ørn
                                                          Hvite sky former en ny
                                                            alder men ingen tid

                                                              Solens stråler
                                                                tar deg med

                                                                Lyset og
                                                                  varmen
                                                              som du elsket
                                                                på jorden  er
                                                            evighetens lyshjul

                                                                Mitt hjerte
                                                                slår enda
                                                                  rytmen

, hadde sjøl en Bestefar som jeg kalte "Big Chief",
og jeg følte at diktet ditt nesten var for ham også flott

Det gleder meg. Diktet er for alle bestefedre/mødre til alle tider. 

Nydelig fortalt og nydelig dikt

Dette diktet kom i kjølevannet av "bestefardiktet"

                                                 
                                                  VANN

                                              Vann gir liv,
                                          balanserer ildens krefter
                                              Holder mitt hjerte
                                                  rolig

Det var vakkert. 

mvh sandra

Ordene til din bestefar minnet meg på noe av Nils Aslak Valkeapää:

"mitt kar er fylt, jeg, denne halvdrømmen, en drøm i drømmen
åpner døren utover når jeg trer inn
hva er jeg når jeg våkner, hvordan
hvem kan se disse drømmene"

Så ønsker jeg deg mange gode og veivisende drømmer.
Lykke til reisen
Gåååja

Gå, mann! Tusen,takk skal du ha, Gåååja!

 
sterke, fine skildringer. 

det va godt å lese.....

Takk for at du deler din historie og den fine diktet. Døden er generelt et 'tema' som opptar meg. Det er en vakker hendelse i mine øyne, om enn smertefull for de etterlatte. Noe vi behøver å få ut av tabu-sonen i samfunnet vårt.
Døden er en intim del av livet, men vi har stuet den bort og latt som om den ikke eksisterer.
Døden setter livet i relieff. Når noen dør, blir livet tydeligere. Hvis vi ikke drukner oss helt i sorg. Jeg tror at sorgen kan bli mindre lammende hvis holdningen til døden ble endret og fikk et annet innhold.
Rune Amundsen har skrevet gode bøker om dette..
(hmm,jeg får ikke til mer nå, ville heller ha malt noe..)
 

Takk, Perle! Jeg vil også male. Det er godt å sette ord på følelser. I denne sammenhengen er det sorgen. Jeg synes det er litt vanskelig å få det ut i omgivelsene mine. En skal liksom ikke "plage" andre med slike triste greier. Så takk, for de ordene dine, om at døden er en vakker hendelse. Det er i allefall lettere å akseptere at det er et gammelt menneske som dør... 

Da far min døde for ca. 5 år siden, hadde vi en syning. Vi var ikke så nær hverandre han og jeg, og ikke forlikt da han døde. Likevel hadde jeg alene kommet til aksept og tilgivelse, så det var ingen vonde følelser i mitt siste 'møte' med han. Jeg sa han var fri til å dra.
Det var godt å få det gjort slik, men møtet med døden (første gang jeg har sett en død kropp,-  han var fin) fødte en uro i meg som jeg ikke forstod. Da jeg kom hjem var jeg helt frenetisk, og visste ikke min arme råd. Da satte jeg igang å male, -  jeg bare måtte male (heldig at malersakene var fremme!), intenst og fort.
På kort tid var maleriet ferdig, og uroen var ute av kroppen.
Det var ei ny erfaring og en spesiell opplevelse for meg. Og jeg så at jeg hadde malt hans sjelevandring, veldig abstrakt, da. Jeg er svært glad i det bildet.
Etter begravelsen, husker ikke hvilken natt det var, følte jeg hans nærvær hos meg, i full aksept og kjærlighet - en mild energi. Med dette vil jeg si at det er fullt mulig å bli forlikt etter døden, hvis man selv vil og ikke har noen bitre krav. Dette er en av mine fineste erfaringer, og jeg er svært takknemlig.

En flott opplevelse midt i det triste, Perle.....javisst kan man oppnå forlik etter døden.
Gla for det på dine vegne. 

Takker for alle historier om døden. Det er visst et tema som jeg har behov for å meddele  Jeg visste ikke engang at det var vanlig med syning, så jeg måtte bare se bestefaren min med en gang, samme dagen han døde -  for å virkeliggjøre hendelsen.