Som en Pandora`s eske
men svart som råtne tarmer
henger den over meg
og tømmer seg for all
faanskap og elende.
Innimellom slim og stinkende
rester velter det ut
horder med smådjevler
som hele tiden skriker og skriker:
"det er ikke bra nok, du vil ikke lykkes"
mens de fyller årene mine med gift.
Jeg krymper til intet
under all møkka.
Lungene fylles til bristepunktet
og skriket som kommer
har styrke i seg til å overdøve djevlene.
De holder seg for ørene
samtidig som de prøver komme unna
all dritten som returneres.
Kroppen min rister
og de siste rester av slagg
oppløses og blir borte.
Fortidens søppel
forbrennes til ny energi
og en ny dag kan begynne.
Dette diktet assosierte jeg med boken til Hal og Sidra Stone;
"Din indre kritiker"
- nådeløs fiende eller skapende kraft.....Det virker da som du har mest av det siste.....
Det sies at hos kvinner er den mer fremtredende enn hos menn..
Nei, det var ikke det jeg skulle gjøre. (Nei, uff, dobbel kritikk, nei 
)