Sjaman.com – Forumarkiv

Oftere og oftere tar jeg meg selv i å bli gammel. Tydeligst er dette når jeg går
tur
i parken.
Da får jeg stadig denne innskytelsen om å legge begge hendene bak ryggen.
Kan hende jeg bare er blodfattig og derfor blir svimmel av armer som svinger
fram og tilbake,
fram og tilbake,
fram og tilbake
som om de var noe helt annet. Pendler eller kabler, for eksempel.

Når jeg går slik med hendene bak ryggen, i nærheten av Monolitten på nattestid, føler jeg meg gammel og vis.
Jeg er en bestefar på tur. Eller en seniormunk fra Nechung-klosteret, som jeg aldri vekslet et ord med, men som alltid nikket fredelig til meg når jeg passerte i heseblesende fart. Det var den gangen
da jeg ikke hadde noen tanker
om å bli gammel og hadde kabler som slengte fram og tilbake og hit og dit
hele tiden.

Men nå
når jeg oftere og oftere følger denne innskytelsen om å la hendene hvile bak på ryggen, husker jeg ham. Munken. Jeg husker også
de store, grove herdete hendene til bestefar. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han begynte å gå slik han også, rett etter at harpunen var dekket til.
Det jeg i hvert fall husker er
at jeg som barn brukte å se på hendene hans og tenke at de ville ha godt av å få varme seg litt.
De ble liksom aldri varme.
Selv ikke når han tok oppvasken i kokende vann ble de varme.
Senere begynte de å riste og gikk nok aldri til hvile bak ryggen igjen.

Noen ganger når jeg vandrer slik tar jeg meg i å ha lyst til nikke litt fredsommelig til forbipasserende. Dessverre forstår ikke menn den slags hilsninger lenger. Særlig ikke seint om kvelden. Da McNaught-kometen var her i januar trodde en forbipasserende at jeg var en kvinne,
og ikke en munk
eller en bestefar på tur.
Det finnes ellers ingen kvinner som går med hendene bak ryggen, spesielt ikke i Frognerparken, derfor mente han at jeg var en magisk kvinne. Under stjernehimmelen måtte jeg forklare ham at kometer kun er klumper av frossen gass og is, blandet med litt støv.
Han ville ikke forstå det språket. Slik var vi litt like, han og jeg. Av og til tenker jeg på ham og skulle ønske jeg kunne lære ham om hender og om det å spankulere alene. Særlig vil jeg det når jeg ser at han gå forbi og se lengtende mot kjøkkenvinduet
som om kometer oppstår herfra.
Jeg svarte aldri på e-postene eller Sms’en hans og kanskje har han nå begynt å skrive dikt til sin kone. Det er slikt jeg håper på når jeg går der med hendene bak ryggen. Helt rolig, rolig tenker jeg slikt for man blir langt klokere med hendene bak ryggen.

Men når jeg står helt alene inne i granittsirkelen
lar jeg armene falle
helt ned og fram. Der glemmer jeg alt jeg vet om hender som hviler på gamle kloke rygger for der oppe hvisker månen fortsatt kun et navn
og jeg hvisker med. Og det selv om jeg vet at Brahmaputra vil ta bolig i mitt venstre øye og drukne meg igjen, igjen
og igjen. Ja selv da strekker jeg armene opp mot stjernen, drar den ned og ber den presse
sitt ansikt mot ditt
og hviske deg kun en beskjed:
Pust i meg, pust i meg! 

Noen ganger tenker jeg at alt dette bare var en drøm, eller må ha skjedd for svært, svært lenge siden for jeg husker det hele bare vagt. Sånn innimellom når jeg går rolig
rundt med hendene bak ryggen og ser opp mot Monolitten.

For noen underlige vakkre tanker.

Gormii

I like it.

a

"Gormii":

For noen underlige vakkre tanker.

Gormii

Takk Gormii. Kanskje jeg bare er litt underlig.

Det er så stille fra deg nå, forresten. Og det enda jeg stadig håper på å få lese noen av dine vakre ord her inne på Forumet igjen!!

"NNy":


Takk Gormii. Kanskje jeg bare er litt underlig.

Det er så stille fra deg nå, forresten. Og det enda jeg stadig håper på å få lese noen av dine vakre ord her inne på Forumet igjen!!

Alt er bølger

Vakkert vakkert NNy

Dette rørte så mye i meg, at jeg finner ikke ord.. men følelsen dunker langt der inne.. takk skal du ha.

Så nydelig skrevet!

Hilsen ei som også går med hendene på ryggen

"ailo":

I like it.
a

Virkelig? Det ble jeg glad for å høre.

I dag tidlig var jeg veldig usikker på hvordan denne teksten ville virke på andre. Jeg bare håpte at jeg ville klare å formidle noen tanker og en stemning til deg og alle andre her inne på Forumet.

Dette var virkelig godt skrevet!
Det ga på en måte slik ro i sjelen å lese, og det trengte jeg nå.
Tusen takk,NNy!

Mange minner fra Frognerparken vekkes til livet. Jeg bodde engang i Kirkeveien. I en annen livsfase.
Takk for det.

Du har  forespeilet livets "faser" med meget vakre ord ... og delt det med oss andre, som jeg setter stor pris på, takk!

mvh marihøna

Nny... æ sitter her...stum av beundring...
vet ikke ka æ skal skrive, men skriver allikevel noen ord
bare for at du skal forstå
at æ e stum
av beundring

"ædni":

Nny... æ sitter her...stum av beundring...
vet ikke ka æ skal skrive, men skriver allikevel noen ord
bare for at du skal forstå
at æ e stum
av beundring

Blubb, blubb, rødme, rødme og tusen takk Ædni. Føles godt, men uvirkelig med så mye godord på en dag.

Men jeg gjør som du så klokelig har lært meg:

"Takker, smaker på det og svelger det inni boblen og lar det forsvinne ut med resten av avfallet".

Nåjaa du brukte nok ikke helt disse ordene. I hvert fall ikke til den siste delen, men jeg tror jeg gjør det riktig.

Klem

“There are two ways to live: you can live as if nothing is a miracle; you can live as if everything is a miracle.”
Albert Einstein

hilsen kariw

Dette er et dikt med en handling jeg kan se spilles som en film for mitt indre øye...

Du får ros av Ailo i lørdagens (27/1-07) forsideartikkel Et dikt føder det neste:

"Jeg vil gjerne trekke frem en annen tekst, som jeg syns er god. "Med hendene bak ryggen" er en riktig mørk, symbolfylt og flerdimensjonal tekst, full av  sanheter og løgn, fantasi og skuffelser, bitterhet og flørt.

Jeg liker godt å tygge på smaken i denne setningen: ...og kanskje har han nå begynt å skrive dikt til sin kone."

Bare så ingen går glipp av det...

Du er dyktig med ord NNy....liker godt å lese dine dikt....

Nå ser jeg denne, og det var en berikelse å lese.

Litt sånn Odd Børretsen underfundighet i sin fabulering om livets merkverdighet. Jeg liker Odd.

Men dette var selvsagt annerledes, jeg fikk bare assosiasjonen.

Kanskje likte jeg aller best avslutningen, etter at det deilige 'rommet' var blitt skapt: Pust i meg, pust i meg!
Det førte liksom noe nytt inn i bildet - tilbake til nuet og lengselen mot livet, en ung jentes rop mot stjernene..

Jeg har også med glede lest denne fine tekst, og synes det er god litteratur, hadde gjerne kjøpt en slik bok hvis den var tilsalgs....
tusen takk! 
Siv.

Kor i svarten e min kommentar blitt ut av  Mener så tydelig æ la inn her, hm.
I alle fall. Jeg ble veldig imponert av det du skrev 

Jag har läst texten din, många gånger
Men först idag, gick orden in i hode på meg 

Mycket bra! 

jepp! 

Røøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøørende Nny!
You are the hand that rocks the candle! sånn!(banan-likør).

Til Teleterkji:

Røøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøødme.
og enda mer
røøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøøødme