Når sølvsløret slippes gjennom beinmarg igjen
da ser jeg ditt innerste vesen min venn
skuldrene slippes og nakken faller rolig
på plass der som sjelen har sin evige bolig
et spinn i mitt hjerte som lekende maur
et syngende tre og en dansene staur
bare det, det som er og forsvinner igjen
er en del av ditt evige vesen min venn
la det dø la det fødes med føtter på mark
se det fødes fra penn se det tolkes på ark
hør et echo fra hjerte blandt siv, stein og myr
vi er sprekker i jorden vi er tanker fra dyr
i en åker bland skrikende kråker og måker
står et fulgeskremsel og lytter og våker
her på landet ved havet der hester er små
finnes trær på en ås men de trærne er få
så lær meg å lytte til ting som det er
vis meg sannhet blandt knapper og nyvaska klær
der de henger som kropper fordømt til litt mer
av de sirkulære prosesser som skjer
nå har natten kommet med løgnen i hånd
synet slokkes og sansene holdes i bånd
hva hørte jeg der? var det meg eller noe
er jeg klar for dette har jeg kraften i blodet
jeg vil skrike og veit at det går men er galt
eller det er ihvertfall det jeg har blitt fortalt
sinnet stiger jeg sitrer og forbanner dem alle
la nå dem, de og dere la de andre forfalle
men hvem ER de? hvem er disse jeg banker med tanken
er de ekte er de der? jeg gir blanke i stanken
ja en lukt ifra løgn er som døende vann
er som smerte fra baktus nyrestaurerte hjørnetann
så jeg kimser av mitt drama og det teatret jeg lager
jeg han som ligger i kassa jeg er magikeren som sager
er som leif på edderkoppen i gamle dager
og mens latteren stiger blir redselen mager
som en feit og fin buddha sitter jeg her i en båt
latteren runger på vannet sånn at fisken blir kåt
livet synger igjen livet yrer av dans
og igjen kjenner jeg sløret som dyppes i glans
det er den glansen vi kjenner som ord aldri kan fange
til tross for at forsøk er mange og lange
la det være la det bli la det komme la det gå
det er det livet vi har men som vi aldri kan få
Spennende å følge sinnets veksling.
