Sjaman.com – Forumarkiv

Stopp og hør på meg.
Jeg vil snakke med deg.
Du må stoppe opp. Hør.
Kjenn på mitt nærvær.
Jeg snakker  til deg.
Husker du meg?
Jeg har gitt deg
ly og varme siden du
åpnet øynene første gang.
Tenker du på mitt offer?
Takker du meg for det?
Er jeg bare brenne og
byggematerialer for deg.
Et tre du kan hugge og bruke.
For ørnen er ikke to trær like,
heller ikke for hakkespetten.
og spurven, ikke for vinden,
ikke for jorden. Bare for deg.
Du har lært å puste av meg.
Jeg vet godt hvem du er.
Jeg har sett deg gro opp,
deg, din far, din bestefar
og hans fedre og mødre.
Det er mye du har glemt.
Hver gang du glemmer
da stiger en svart sky
fra jorden til himmelen.
Om jeg er fremmed
for deg da er du blitt
en fremmed på jorden.

ailo

Om jeg er en fremmed
for deg da er du fortsatt
en fremmed på jorden.

Jeg får FRYSNINGER av dette sitatet her - det speiler jo vår måte å se på naturen - om den er fremmed eller noe vi kan komme i dypere kontakt med....

--

Jeg känner en stor känsla/fölelse i denna dikt.
Så mange mennesker på jorda, er det ikke som er fremmed for naturen...


När jag var barn, trakk jeg näver från en liten björk.
Mor min ble sint på meg och spurte om jeg ikke kände träernes liv?
Jeg trakk ju skinnet fra träets kropp! Träet dör!
Og trädet ble dött… Min samvittighet spiste meg fra insiden
Jeg var 6 år... og jeg glemmer det aldri!

Er det kanskje yggdrasil dette diktet handler om? Eller moder jord?

Takknemlighet - kanskje det er det som skal til for å se. Se alt det positive som ligger foran oss, i stedet for å blåse ut den svarte røyken.

Mvh Stridshjelp

Jeg har et bilde(har en kalender) som heter GAIA(Moder Jord) av Alex Grey - et gigantisk TRE som holder oppe alt som er av Natur her på Jorden - en slags grunnmur.  Så det kan hende det er snakk om det gigantiske Moder Jord-treet Utrolig flott bilde iallefall. En kan jo tolke det på flere måter dette treet?

http://www.alexgrey.com/shop.html
En kan se bildet skimte under "calendars" av 2007 og se det som et lite bilde oppe til venstre(på høyre side).

En gang, sent på høsten, plukket jeg en liten bit never fra ei gammel furu.
Under denne biten, fant jeg tre små edderkopp-unger. Det var kaldt og surt
ute og regn i luften. Jeg syntes synd i disse små som fikk det lune redet sitt
ødelagt av et "stort, farlig monster" og prøvde å sette neverbiten på plass.
Dette gikk ikke, men de små kravlet avsted og gjemte seg under andre
neverbiter. Huff, tenkte jeg, nå ble de skilt fra hverandre, disse tre søsken.

Så et tre rommer ikke bare sin egen visdom og eksistens.
Det er bolig for mange små sjeler.

Det Alex Grey sier om denne visjonen han fikk ang LIVETS TRE - GAIA - VERDENSSJEL BILDET:
"The Day after our daughter Zena,was born in 1988,i had a vision of Gaia,the World Soul. Gaia was the tree of life,or web of life,with her root in the subatomic,atomic,molecular, and cellular levels of matter(mater/mother) reaching upward through the oceans,stones,soil,grass,forests,mountains,lakes,rivers,air and atmosphere to nurture all plants and creatures. A natural cycle of birth,sustenance and death was woven into the tapestry of Nature.

Gaia continuously gave birth to life through the love energy in her heart. The future generations of humanity were symbolized by a human mother nursing in Gaia`s cave. Gaia`s body was being ravaged and destroyed by man,reflecting the present crisis in the environment. A diseased and demonic phallus had erected structures all over the earth to suck dry Gaia`s milk and turn it into power and money. The wasteland of a disposable culture was piled high and was seeping into the microgenetic pool causing diseases and defects in the Great Chain of Life.

Emerging also from that microgenetic level - but on the side of Nature - was an evoltionary alarm represented by a large "seeing" hand which catalyzed the collective will of the people,enabling them to see, with eyes of unobstructed vision, the actions necessary to stop the destruction of the world soul."

Åh..himmelske fader...så vakkert beskrevet! Så viktig å bevare Livets tre - spille på lag med den - på dets rytmer - hjerterytmer - tam..tam...tim..tom..tim..tem....på ulike måter. Ofre noe - gi noe tilbake - gi og motta - læring - kjærlighet -healing - ekstase - kraft - hva det skal være for å være en av Moder Jords - verdenssjelen - Gaias - Livets Tres agenter! My precious Nature - Our precious Nature.  :eusa_dance:

et veldig fint dikt.

har hatt noen "nær-treet" opplevelser i det siste, det oppleves litt som synkronisitet dette..

dessuten brenner vi mengder med ved i kulden. veden er kjøpt, ikke sjølhogd...som kjøttet vi spiser ikke er sjølslakta

det er mangt som må gi sitt liv for vårt forbruks skyld. å være det bevisst gjør en forskjell.  

kloke ord!  :beer:

Jeg har klart å SCANNE bildet fra kalenderen - her er Gaia i en visjon av Alex Grey - fantastisk vakkert! Et vev av liv - Moder Jord - Gaia - Verdenssjelen - LIVETS TRE:

--

  Dette diktet gikk rett hjem!

dette ble visst en lang parentes.....

og et godt parantes.

Diktets tema føles høyaktuelt. For en tid siden måtte jeg hugge ned noen trær og busker langs veien opp til mitt hus (som tidligere nevnt i tråden "Grankvist og stjerner"). Jeg er blitt temmelig tykkhudet med årene. Flere års virke innen ingeniørfaget, hyllemeter på hyllemeter med litteratur samt et helt liv med endeløse navlebeskuende tankerekker, har bidratt i så måte. På tross av dette gjorde jeg mine refleksjoner rundt det levende som møtte sin bane under min øks. Jeg kjente en respekt for livet, og samtidig kjente jeg at dette var enda en intellektuell øvelse. Og likevel tok jeg vare på grankvistene. Jeg opplevde det respektløst å bare la de ligge og slenge der de ble atskilt fra stammen. På en eller annen måte kjenner jeg spesielt for gran og furu. Jeg liker de, simpelt hen. Kanskje fordi jeg vokste opp midt iblant de. Under en ajahuascaseremoni i Peru kom en granskikkelse til meg. Jeg oppfattet ikke hva han ville, kanskje han bare ville hilse på? Diktets siste setning treffer uansett:

"Om jeg er fremmed
for deg da er du blitt
en fremmed på jorden."

Selv om jeg føler for grana, så kjenner jeg at dette treffer. Jeg er en fremmed på jorden. Fanget i mine egne sirkler.


Gormii

Er du blitt en
fange i egne fotefar
nøye med å trå inni dem,
redd for å trå utenom
opptråkkede stier,
men lengter likevel
etter grankvist
og stjerner,

...så bli en gran,
så deg selv fra et frø
fra en stjerne og
voks høyt opp med
stjerneskinn på og fra
de grønne nålene
og greinene

En dag er jeg ute
og ser etter et passende
juletre, står du der
ferdig pyntet og klart,
så jeg bare kan sette øksa
i leggen og hugge deg ned
og ta deg inn i den varme
julekosestua mi.

Så kan vi snakke sammen
igjen, du som står der i
juletrefoten og jeg
med nye kvaler
etter udåden, redd for
at noen skal følge i
fotsporene mine.
For hva vil de finne?

ailo

Du har sannelig kommet deg under huden på Yggdrasil Ailo!

Dæ formeligt pusta av "Jeg er Treet"! Knagane bra dikt!

--

Ja, ikke  mer  å si enn: ... for bildet  du her har skapt er bare fantastisk

marihøna

...

Et dikt som treffer meg.(og)
Men selv er jeg jo en liten "tredoktor" faktisk.. av og til.

Det ble mye gråt og gnissel da "storebjørka" fikk dødsdommen av en ,etter mitt syn ,utenforstående noen år tilbake.
Den var frostsprengt midt i,og var begynt å råtne.
Gule løv i hele toppen.
"Den ville ikke tåle vinteren,  og ville falle ned på den flotte garasjen og bla bla bla."

Så kom bøddeldagen m/traktor,sag og tau og modige menn..
Da hivde jeg meg på telefonen og skrek NEI!        (I`m the boss,afterall)
De modige menn ble sure. Coitus interruptus omtrent...
Neste helg saumfarte jeg "storebjørka",pillet vekk råte og rusk.Innenfor fant jeg en fuktig,hard trekjerne.Treets hjerte?. I allfall LIV.
Så kjøpte jeg et "forkle" av mykt metall som jeg dekket til splitten der vann frøs til is om vinteren.
Banket det inn med korte stifter.Forsiktig.
De modige menn lo.
"Skrulle"     "kvinnfolkluner"    "PMS?"

("storebjørka" vaiet elegant i forkleet,som en hula hula palme,og neide)

Så langt har dette funket,og bjørka står grønnere hver vår og sommer enn alle de andre,ja senere også.
Jeg ser den har det bra og trives.
Garasjetaket har det bra.

Og faktisk tror jeg det betyr en del for meg også,på et litt usynlig plan.
Bjørka ble plantet det året jeg ble født.
Vi deler mange minner,mange sommerdager.
Og harde høstvinder.
Og snørike vintre i gnistrende frost.
Vi har passet fuglereir sammen.
Jeg har klatret i den.
Ja den har ofret meg en "arm" faktisk,som jeg varmet meg på da livet var på det kaldeste.
Visst er treet en del av meg.

Hei, Final Tribe, jeg likte din beskrivelse av den gamle bjørka.

Jeg har en slik bjørk i min livshistorie også. Den sto helt i kanten ved gjerdet på jorda der mine besteforeldre hadde sommarfjøset.  Det var et digert tre, flere hundre år gammelt. Vi klatra mye i det treet, og har utallige bilder fra den tida da vi var der og hesja om somrene. For noen år siden ble bjørka sagd ned. Det ble som en sorg i meg. Men på en trommereise, så jeg treet igjen. Så det fins på en måte enda!

Mvh Stridshjelp

Så fint!  tenk å finne igjen treet deres slik...i en trommereise.
Ja,naturen og barndommen er mye nærmere sammenknyttet enn de fleste forstår.
Jeg forstår det ikke selv.

"ailo":

Er du blitt en
fange i egne fotefar
nøye med å trå inni dem,
redd for å trå utenom
opptråkkede stier,
men lengter likevel
etter grankvist
og stjerner,

...så bli en gran,
så deg selv fra et frø
fra en stjerne og
voks høyt opp med
stjerneskinn på og fra
de grønne nålene
og greinene

En dag er jeg ute
og ser etter et passende
juletre, står du der
ferdig pyntet og klart,
så jeg bare kan sette øksa
i leggen og hugge deg ned
og ta deg inn i den varme
julekosestua mi.

Så kan vi snakke sammen
igjen, du som står der i
juletrefoten og jeg
med nye kvaler
etter udåden, redd for
at noen skal følge i
fotsporene mine.
For hva vil de finne?

ailo

Sannelig, jeg har stusset litt over denne teksten Ailo.

Forrige kvelden gikk tankene til grana, både den jeg felte og den jeg møtte i Peru, så jeg gjorde en trommereise. En trommereise med et underlig utfall. Jeg trommet og joiket (på mitt vis) og kjente at min egen stemte rørte meg. Midt i trommingen begynte det å rykke i meg. Jeg bestemte meg for å la rykkningene ta styringen. Jeg la fra meg trommen, gikk ut på gulvet, og lot det stå til. Kroppen vred seg i spasmer, og kraftige skjelvninger jaget gjennom meg. Jeg måtte skrike og puste. Tipper det tok 10-15 minutter før alle denne energien var over. Jeg har gjort liknende øvelser før, sammen med folk, naturligvis i en eller annen alternativ setting. Det oppleves enda mer rart å gjøre dette hjemme, aleine, i sitt eget hus, enn sammen  med likesinnede (noe i meg mente at dette måtte te seg sinnssykt for utenforstående). Jeg skal ikke begi meg på noen vidløftige tolkninger her, men det hele føltes svært befriende. Kom til å tenke på det, grangubben i Peru buktet seg noe veldig rundt og rundt mens han gapskrattet.

Så, til diktet. Dette underlige diktet. Ja vist, jeg lengter etter grankvist og stjernehimmel. Men å så meg selv, og vokse ut til en gran under stjerneskinn? Ja, det er et vakkert bilde, som handler om natur. Likefullt, jeg forstår det ikke helt. Jeg ville ikke ha noe imot å pynte opp i julekosestua Ailo. Å gi av seg selv for din velvære. Og likevell, jeg forstår ikke bildet helt. På den annen side; kanskje du ikke forstår bildene selv