Sjaman.com – Forumarkiv

Du finnes et sted.
Du lever, men hvor?
Om du ikke hadde vært
en av kjøtt og blod på jorden
ville jeg da fått
denne nervøse søken,
denne uroen, dette savnet,
dette begjær som brenner?
Jeg vet du er. Alle mine
instinkter forteller meg det.
Men jeg finner deg ikke.

Jeg ser elven søke havet.
Jeg se havet vugges av vinden,
men hav og bølge
er samme ville vann.
Jeg ser et blomstene spire og
åpne seg mot solen.
Treet røtter omfavner jorden.
Hele tiden beveges
den ene av det andre.
Men jeg finner ikke deg,
usynlige beveger.

Min uro øker hos henne
jeg har funnet. Når jeg
omfavner henne jeg har
kiler du deg inn mellom oss.
Det gjør meg kvalm.
Jeg er syk og kvalm av meg selv
men legger det over på henne
før jeg smeller døren og går.
Jeg går alene ut i skogen
for å dø.




Jeg blir den ensomme ulven
mellom fjellene.
Fjellene brenner.
Sulten brenner i meg.
Døden følger i mine fotefar.
Jeg dreper alle reinsdyr
som jeg kommer over.
Jeg bare dreper dem
og lar dem ligge.
Jeg trenger ingen,
elsker ingen.

Jeg jager en simle med kalv,
til kalven stuper.
Da snur hun seg mot meg
med sine tynne horn. Hun vil
beskytte sitt barn med sitt liv.
Da våkner et ømt punkt
mitt i min blodrus,
det jeg har prøvd å drukne
ved å drepe for fote.
Jeg faller om som slått av lynet,

og blotter buken.
Da ser jeg at dette er henne.
Det er henne jeg har søkt.
Hun som har sent meg lengselen.
Hun som har dratt meg til seg.
Synkvervingen  spinner ut
av mine øyne så jeg sser
kvinnen med gullhornene
komme mot meg.

Ikke fortell meg at du ikke
er redd for å bli
rammet av kjærligheten.
Den flombelyser alt det
du ikke vil at noe øyne skal se.
Særlig ikke kjærlighetens øyne.
Absolutt ikke dem.
Jeg hadde drept for kjærligheten.
Nå tok den meg
på fersk gjerning, mens
blodet fra alle disse drapene
fortsatt stenket min pels.

Jeg hadde ikke hatt mot nok
til å elske, bare mot nok
til å drepe det kjæreste
andre eide, deres levende liv.
Ensomheten hadde gjort meg gal.
Hun tok meg ut av min sykdom.
Fjellene sto ikke i brann lenger.
De danset. Hjerter sto i brann.
Den høyeste  kjærligheten
er til for dette ene:
Å bli gitt bort.

Dette er bare så utrolig vakkert, Ailo.
Og så sant!
Vi er slik...er vi ikke?
Og hvor fantastisk det kjennes når
man kjenner brisen av den høyeste kjærligheten.
For den høyeste kjærligheten er ikke noe man
bare kan plukke som bær og blomster.
Man må virkelig føle den...med hjertet, ja.
Men også i pusten vi ånder inn, de usynlige
berøringer mot hud, hviskingen i det uendelige
vi har rundt oss.

Hvor råe vi kan bli når disse tegnene ikke
når oss...den fysiske velvære er vaklevoren
og kan lett velte. Og i ruinene som ligger igjen,
gror tvilen, uroen og sulten.

Den høyeste kjærligheten...er i oss og rundt oss,
men så vanskelig å finne...så vanskelig og holde.

"Kira":

For den høyeste kjærligheten er ikke noe man
bare kan plukke som bær og blomster.

Jeg liker den setningen...glitrer som gullet.

ailo

Kjærligheten  ...

jeg har mange ganger vanskelig for å sette ord på kjærligheten - lengselen .

derfor takker jeg de som  skriver så vakkert ...

..vakkert..

Dette diktet ditt, Ailo, gir meg frysninger på ryggen.
Denne ubendige lengselen som driver oss
til å gjøre skade på oss selv og andre.
Hvorfor er det så vanskelig for oss mennesker
å gi slipp på følelsen av at vi må EIE kjærligheten?
Hvorfor kan vi ikke gi slipp og bare elske?
Hva skjedde med oss som gjorde
at vi mistet kontakten med denne evnen?


"Den høyeste  kjærligheten
er til for dette ene:
Å gi den bort."

Sitat:

Ikke fortell meg at du ikke
er redd for å bli
rammet av kjærligheten.
Den flombelyser alt det
du ikke vil at noe øyne skal se.
Særlig ikke kjærlighetens øyne.
Absolutt ikke dem.
Jeg hadde drept for kjærligheten.
Nå tok den meg
på fersk gjerning, mens
blodet fra alle disse drapene
fortsatt stenket min pels."


Kanskje jeg likte dette verset best.

jeg vegrer meg for kjærlighetens blikk
for jeg forstår ikke dens vesen
at dens lengsel etter meg
i høy grad måler seg med min egen lengsel
Kjærlighet er ikke noe du får
Det er noe du gir..

"Inger Lise":

Dette diktet ditt, Ailo, gir meg frysninger på ryggen.
Denne ubendige lengselen som driver oss
til å gjøre skade på oss selv og andre.
Hvorfor er det så vanskelig for oss mennesker
å gi slipp på følelsen av at vi må EIE kjærligheten?
Hvorfor kan vi ikke gi slipp og bare elske?
Hva skjedde med oss som gjorde
at vi mistet kontakten med denne evnen?


"Den høyeste  kjærligheten
er til for dette ene:
Å gi den bort."

kanskje det har noe med HEL å gjøre. Se tråden helvete ligger faktisk..
Menneskene brøt forbindelsen for tusener av år siden..

Milde Sarakka så ven du er, Saivo-Ailo!
Måtte solen alltid skinne på din finslipte edel-stein!

Den høyeste kjærligheten
er til for dette ene,
å gi den bort.

Likte også denne delen, eller for å si det på denne måten. Det er disse ordene jeg fester meg ved.

Kvinnen fant mannen

hun elsket

mannen ville være fri
han ville kunne gå til andra kvinner

selvsagt kunne han være fri
(dette var i den frie kjærlighetens tidsalder)

uten frihet ingen ekte kjærlighet
kvinnen følte inni seg at dette var sannhet

kvinnen trengte ikke den friheten
hun elsket mannen og det var nok for henne

så kom noe nytt inn
mannen begynte å være sjalu
sjalu på ingenting
mente kvinnen
det var ingen ny man

men det var en tretthet
på halv kjærlighet
kvinnen gikk


Kvinnen fant mannen

hun elsket

mannen ville være fri
men han ville ikke ha andre kvinner
dette var legende for kvinnen

mannen var fri
kvinnen var og fri
de hadde hverandre

men
kvinnen følte hun ikke riktig fikk det til
hvor mye hun holdt på
arbeidet
så var det alti noe igjen å gjøre
aldri tid til å slappe av

Så hendte noe rart
det kom en energi in
kvinnen følte en energi fra mannen
energien kjørte henne vekk
hun måtte sove på sofaen

hun snakket med mannen
han skønnte ingenting

Til slutt måtte hun igjen gå
hun ville ikke
hun ville virkelig IKKE
men hun måtte


Når mannen har funnet sin nye kvinne
forteller han
..det var hele tiden
-fra første stunn-
noet som manglet mellom deg og meg
nå har jeg funnet det..

Kvinnen følte dette var vondt og godt å høre
(jesus sa, søk sannheten, den skal gjøre dere fri)

så synd
tjue års mangel
og kvinnen hadde elsket
og inget oppdaga

..eller hadde hun
var det derfor hun altid følte hun ikke strekkte til

Kvinnen håpet at
mannen hade funnet kjærligheten
men det hun så var
..den nye kvinnen var sjalu
hadde mannen savnet sjalusi?
rart
hun håper dog at han har funnet sin lykke

men i kvinnens sannhet
kan ikke
kjærlighet og sjalusi
eksistere ved siden av hverandre


Kvinnen veit hun har elsket

hun har følt dette store varme inni seg
hun ville mennene alt godt
hun ville de skulle være fri

men hun strekkte ikke til
hennes kjærlighet var ikke nok

kansje elsket hun ikke seg selv nok

eller..
var det..
den høyeste
som manglet

kilte den seg inn..

vi veit, føler i oss
at den finns

måtte vi finne den
inni oss
så vi kan gi den bort


 

Dette diktet var rystande bra,og eg kjenner meg igjen i dette med at nok aldri blir nok.

Nokre gonger vil ein eige den høgste kjærleiken sjøl,pakker den inn i Gore Tex,men oppdager så at partnaren står igjen på utsida!

Andre gonger elsker ein med heile seg.Gir heile seg sjølv,blottlegg det som ikkje "tåler" dagens lys .Og så er ein ikkje så pen lenger,nei.....

For meg er den høgste kjærleiken den som eg dessverre tok for gitt.

Så vakkert skrevet...


føler jeg må lære å elske meg selv først av allt ( en klisje...jeg vet  :w00t: )
men så sant ,så irriterende sant...

Min livsvei du beskriver gamle sjel
rusten og mollstemt etter mye besvær
Kjærligheten banker på innenfra og fra deg min venn
pusser og renser slik at jeg kan se min elskede igjen.

Takk, takk, takk

Takk gunilla for et vidunderlig dikt!

feminin varme i de samme tider vanskelige realiteten.

"gunilla":


men hun strekkte ikke til
hennes kjærlighet var ikke nok

kansje elsket hun ikke seg selv nok

eller..
var det..
den høyeste
som manglet

Dette sitatet minner meg om mine egne tanker fra høsten, skrevet i tråden "Dette nytter" /sjamaner og økologi:

"Kan jeg elsker nok...
...for å blir i denne verden?

Når ikke noe mer nytter -
nytter tålmodighet og kjærlighet."


Jeg har et sår med "ikke har elsket nok"... Men hver dråpe kjærlighet nytter - på veien til kjærlighetens store sirkel.

MvH ahw.