Sjaman.com – Forumarkiv

ode til ailo
du er sjamanen i sjamansonen
du er en mann som lever under månen
og med solens lys i din høyre hånd
skjuler du skyggen i øyekroken

når dine forfedreguders lyn slår ned i kroppen din
løser karmaen din seg opp
og blir til hvitt lys
der du tordner fram
med egne synspunkter

og bak deg

tusen tilhengere

som har lest dine bidrag til verdensarven
som har truffet dine sortfotede venner
og dine hvithodete brødre
og dine rødskinnete søstre

som forsvarer deg med nebb og nebb og med klør og klør
slik klorer du deg framover
i din verden av trommende, singlende og raslende
forfedremusikk

klingende, syngende
klukkende, klagende
så alle prester der nord skjelver i sine sorte kjoler
for en slik energi så de bare i de mørkeste netter
og tok de den fram, så var det for å holde tordentaler
som fikk kvinner og menn til å skjelve der nede i forsamlingens kjødelige svettelukt

mens dine tordentaler Ailo
er lettere, leknere og renere
enn prestenes

for du har fjærprydens voktere bak deg
i flokken din
og de skjelver ikke så lett
for de vet at

frykten

den er din egen

og som de gamle gjorde det
så svelger de den ned i magen, og lar den etses opp
av sydende magesyre

eller de omformer den til søt honning
og lar bjørnungene spise den

og til de andre menneskene
til de du ser
gir du ut din ro

knusende

så de faller i fred med hverandre
der de før ville egge til kamp
brer de nå sine lår ned
i en altoppslukende lothusposisjon

så de stiger som av lutter ånd opp mot de sju- åtte himler
og i respekt for det du har bygget
tåler man sinnsbevegelsene dine bedre
for man vet at du er ikke en
men mange
og at kraften spirer i sporene dine

Sitter her med blandede følelser nå.
Dette er jo utrolig godt skrevet,...men
aner jeg et aldri så lite snev av ironi...eller?
Trodde nå virkelig at...hmm...

Kunne minne litt om en tordentale dette også. 

Fint dikt, uansett ka man kan ane eller tenke... Lar du det stå..? 

Kjempe fint begivenhetsrikt dikt. Så flott du beskriver prosessen med å kjenne igjen,projisere ut og finne tak i krefter
som skal balansere og taes i bruk på egen hand.

Takker Ailo for at vi er så heldig å ha han som et speil som tåler å bli kastet på.

Nå blir det ihvertfall stående her. Uansett om Brukernavn sletter sitt opprinnelige innlegg. Slik Sjelevenn gjorde med et innlegg jeg tenkte å slette. Men siden emner uten førsteinnlegg risikerer å bli slettet, så stryker jo denne kopien med også. Eller en av de befullmektigede sletter det, for any reason whatsoever. Så heldi for meg da at jeg ikke lenger bruker 14 timer om gangen for å svare på referansespørsmål eller delta i diskusjoner om de mange interessante emnene som finnes her. Strykere, kom med deres stryknin.

"brukernavn":

ode til ailo
du er sjamanen i sjamansonen
du er en mann som lever under månen
og med solens lys i din høyre hånd
skjuler du skyggen i øyekroken

når dine forfedreguders lyn slår ned i kroppen din
løser karmaen din seg opp
og blir til hvitt lys
der du tordner fram
med egne synspunkter

og bak deg

tusen tilhengere

som har lest dine bidrag til verdensarven
som har truffet dine sortfotede venner
og dine hvithodete brødre
og dine rødskinnete søstre

som forsvarer deg med nebb og nebb og med klør og klør
slik klorer du deg framover
i din verden av trommende, singlende og raslende
forfedremusikk

klingende, syngende
klukkende, klagende
så alle prester der nord skjelver i sine sorte kjoler
for en slik energi så de bare i de mørkeste netter
og tok de den fram, så var det for å holde tordentaler
som fikk kvinner og menn til å skjelve der nede i forsamlingens kjødelige svettelukt

mens dine tordentaler Ailo
er lettere, leknere og renere
enn prestenes

for du har fjærprydens voktere bak deg
i flokken din
og de skjelver ikke så lett
for de vet at

frykten

den er din egen

og som de gamle gjorde det
så svelger de den ned i magen, og lar den etses opp
av sydende magesyre

eller de omformer den til søt honning
og lar bjørnungene spise den

og til de andre menneskene
til de du ser
gir du ut din ro

knusende

så de faller i fred med hverandre
der de før ville egge til kamp
brer de nå sine lår ned
i en altoppslukende lothusposisjon

så de stiger som av lutter ånd opp mot de sju- åtte himler
og i respekt for det du har bygget
tåler man sinnsbevegelsene dine bedre
for man vet at du er ikke en
men mange
og at kraften spirer i sporene dine