Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Anonymous
Linedanseren
da jeg var barn
var jeg med på sirkus
da så vi på linedanseren høyt der oppe
balansere seg gjennom luften på en tynn strek
det var et kunststykke, en prestasjon
og alle satt med hjerte i halsen og klappet imponert
når linedanseren var ferdig og svingte seg ned
jeg tenket at hvis jeg lærte meg
å balansere på line
ville jeg også bli sett på
høyt der opp luften
på min line hvor jeg ville balansert
elegant fra det ene punktet til det andre
jeg klatret opp på linen
og begynte min balansegang
fra det ene punktet
til det andre
men linen skjærer seg inn i mine føtter
det er ikke dette vi vil se
sa folk
vi vil se eleganse, prestasjon, skjønnhet og estetikk
og alle går ut av sirkuset
og etterlater meg alene
i manesjen
høyt her oppe
på linen
Sensis [Crawler]
Vi ser dem. Så vis frem også det andre du vil vi skal se. Gennom ordene.
ailo
Anonymous
Så flott siv!
Spennende hvordan vi beveger hverandre her inne. Hvordan våre ord skaper bevegelse til hverandres følelser og assosiasjoner. Gøy å se hvordan min smerte uttrykt i blødende line-fot gir deg assosiasjoner og kontakt med dine følelser som skaper noe helt annet med rlødende line-føtter
Anonymous
jeg tror jeg må ta en pause.....
Siv
GjenopprettetMedlem
Du har oss ved din side Siv,i ånden er vi der.
Takk for at du deler av din sjel.
GjenopprettetMedlem
sterkt å lese , siv
Del av din prosess , og du setter følelsene fri , ikke hold de inne i deg - fanget .
vi er her for å støtte deg videre ....
Bing [Bot]
da jeg var liten var min drøm og min flukt å være linedanser. jeg steg opp på min usynlig for andre line og var en fantastisk akrobat. Flukten ditt var mitt trygge sted, men ofte drømte jeg om at verdens sterkeste mann skulle komme og redde meg, eller at det skulle være andre akrobater der oppe sammen med meg. Alene var jeg, og den utroligste akrobatikk kunne jeg gjøre der oppe på linen. Mens de andre levde sine liv der nede, under meg, var jeg trygg der oppe. I den objektive verden lå jeg nede i skolegården og fikk bank, eller gjemte meg alene et sted. Ingen kom for å redde meg, men, og jeg vet du også er kjent med psykodrama; i mine reiser som voksen har jeg dratt tilbake og reddet meg selv. Jeg har tatt steget ned på jorden også, (noe som medførte lang lang tid med smerter i føtter og ben).
Nå er jeg her nede og danser! Hender i blant at jeg smetter opp på linen, det er så fin oversikt der oppe fra. Men glassveggen som før var mellom meg og verden har jeg knust.
Håper du deler mer , her er gode krefter på sonen.
GjenopprettetMedlem
Linedanser...en proff linedanser har også stelt sine blødende føtter, før hun/han fant kusnten etter utallige skritt på linen, å tilslutt fikk herdet sine føtter.
En gitarspiller...en proff gitarspiller har mang en gang stelt sine blødende fingrer, hør han fikk teken og fingrene ble herdet.
En kunstner...en verdenskjent kunstner, måtte lære seg å tegne en rett strek og en rund cirkel, etter å først ha tegnet utallige skjeve linjer og missdanna cirkler.
Vi må aldri glemme....vi ALLE har vært barn en gang. De voksne som har glemt dette minnet, hvor vi famlende prøvde oss frem, datt og slo oss,
skrapte opp knær, brakk armer og tær...før vi lærte....har mistet sitt grunnfeste. De er ikke i stand til å dømme andre. For de husker ikke!
Livet er en skole! Vi må begynne å lære alt i bunnen, for å forstå hva som befinner seg på toppen.