Bjørke søstrene
Jeg elsket de gamle bjørkene…………
To søstre,
så stolte og fine.
Kjemper som vitnet
om skiftende tider.
Hvisket om livet
og det som har vært.
I lia sto de,
side ved side.
Hvitkledd i kjoler
med sølvskimmer i.
Med vidstrakte kroner
som skjermet og vernet.
De danset med vinden,
til regnet de sang.
Av sødme de duftet
i vårnattens favn.
I sommerens solbad
de lekte med latter.
Høstkvelden
pyntet de bakken med gull.
Gjennom vinteren sov de,
da hvilte de gamle.
Isnende kulde,
det bar de med ro.
Forventningsfull gikk jeg,
en maikveld til skogs.
Gledet meg så,
til å se dem igjen.
Føle på kraften
og favne dem.
Men plassen sto tom,
to venner var døde.
De falt visst i høst,
en likesæls brøde.
Verdien han trengte,
var favneved lengder.
Over hundrede år,
var de bofast på stedet.
Hegnet om småkryp
og fuglenes reder.
Beskyttet mot været,
for krøttera og.
Med vemod og savn
jeg takker for tiden.
Tenksomme stunder,
i glede og fred.
Da søstrene var der,
så trofast til stede.
Fra sårflater pipler det
nektarsøtt blod.
Skogen har stilnet,
til glemsel tar over.
Bare røttene lever,
der bjørkene stod…
