Sjaman.com – Forumarkiv

Forvirring

Når den mørke mor
forsvinner
ned i sitt eget dyp
Så ser jeg og forstår
at hun har det vondt
Jeg skulle så gjerne gi henne
min hånd og
gripe fatt i hennes for
å trekke henne opp

Når den lyse mor
er der og kvitrer ivei
hun har så mange gjøremål
hun ser ikke meg
Hun er som vinden
hun farer hit og dit
Jeg prøver å gripe fatt i henne
men hun flyr fort sin vei

Da tenker vel du, hvem er jeg
som ikke greier
å gripe om hennes hånd

Hun er min mor
mørk eller lys
Men begge snur de ryggen
til livet her og nå

Da trekker jeg meg inn i mitt skall
jeg gir opp
jeg drar min vei og bryter all kontakt

men årene går
jeg har selv blitt mor
Jeg opplever stadig
jeg strekker ikke til

Da våkner en lengsel
jeg prøver å forstå
at hun har levd sitt liv
som ikke var lett

Jeg tar en besluttning
jeg prøver igjen
Vi møtes og jeg ser
at hun strever med sitt
Da ber jeg om et under
at jeg skal  kunne tilgi henne
litt

Da tenker vel du, hvem er jeg
som ikke greier
å gripe om hennes hånd

Da tenker jeg, hvem er hun
som ikke greide
å gripe om din hånd?

Jeg har selv vokst opp i et merkelig
mor & datter forhold.

Vi er ikke ansvarlig for noen andre en oss selv.
Det er vi, som må sørge for å integrere både
lyset og mørket, de må gå hånd i hånd.
Det er oss selv vi må gripe fatt i, det er oss
selv, vi må rekke hånden til.

Noen ganger føler vi oss oversett, glemt av de kjære rundt oss.
Noen ganger blir vi ikke forstått eller hørt.
Noen ganger blir vi overlatt helt til vår egen sjebne.
Noen ganger er vi helt forlatt.

Noen ganger overser vi, glemmer de kjære rundt oss.
Noen ganger forstår vi ikke, eller vil høre.
Noen ganger gjemmer vi oss selv, i stillhet
Noen ganger forlater vi oss selv.

Noen ganger......må vi leve tungt, hardt og sorgfullt.
Det er slik vi blir kjent med mørket. Det er slik vi
blir kjent med fryktens skygge.
Det er slik vi stuper, faller og blir liggende...

en stund, fordi....

vi blir sett, husket av de venner vi tør betro oss til.
vi blir forstått og hørt.
vi blir ikke overlatt helt til vår egen sjebne.
vi er ikke helt forlatt.

Fordi.....her på sonen....har vi fleste vært igjennom dette, er igjennom, eller skal igjennom
første gang, andre gang............om så tiende gang.
Vi hører, vi ser, vi forstår.

Takk for gripende dikt!

Sterkt dikt Shri! Minner meg om mitt eget dikt om mor.

Da tenker vel du, hvem er jeg
som ikke greier
å gripe om hennes hånd


Jeg har aldri gjort dette, jeg skrev om å gjøre det, men greide ikke la teksten stå en gang. Måtte fjerne de ordene.
Det er heftig, så sterke følelser innvolvert.
Som Silva sier, det som betyr noe er at vi kan strekke oss mot oss selv.
Tilgi og heale oss selv først, så følger resten av seg selv.

Takk for at du deler dette. Det er et stort skritt på veien.

"Lazy":

Som Silva sier, det som betyr noe er at vi kan strekke oss mot oss selv.
Tilgi og heale oss selv først, så følger resten av seg selv.

Jeg her også enig med det.
Stark dikt!

Nu ska jeg fortelle noe jeg ikke skrevet ut her på sonen för.
Jag har aldri skrevet det i forum, med mitt eget navn noen gang:
Så... premiär:
Jeg har også en historie med en mor, som ikke har vaert den hun burde. Stark og svak "om vart annat" og när hun var svak gjorde hun seg ynkelig og gråt... när hun var stark slo hun... og dess imellom fanns også en glad kvinne, men barnet hvor så redd, at hun bare ventede på å bli slått. Hvor min far vaer, kan man ju undre over, men han hvor nok på jobben, i fiskebåten eller i skogen.

Det har vaert en lang reise for meg om min mor. Min eldste syster har brutt kontakten, med mine foraldrer, men også med meg og min andre syster, fordi vi ikke villet se kun det svarte... For det er flere sider... og hvis man kan si det i kjärlighet, så vill man ikke bryte, men det er en lang prosesse. Jeg har först vaert den slagne og siden terapeut for henne, tills jeg tog "tyren ved hornene" for min eine skyll.

När min syster brutt med foraldrene våre, vill hun også at jeg skulle gjöre det... og min mor vill at jeg skulle bryte med min syster. Jeg sa at jeg ikke bryter med noen og da brutt min mor med meg. Det gikk 2 måneder og til slutt ringte jeg opp henne, og spörte... har du tenkt å bryte for altid med meg? Har du tenkt over det riktig nöye? Det hade hun ikke og hun takket siden meg... flere ganger.

Jeg forstod tidlig (allrede i ungdommen) at min mor vaer jeg-skvak med mangel fra sin barndom. Jeg behövde möte henne med den vitskapen, for hvis jeg önskede meg, at hun skulle vaere "normal"... da hade jeg blitt mer og mer skuffet. Jeg bärer på sår... javisst, men jeg har tilhelet dem selv og har inge forventinger på mine foraldrer. Det kan jeg ikke ha, for de har ikke evnen.

Siden den gang har vi hatt en rak kontakt og jeg har gjort klart for hva jeg står.
Min mor har forandret seg, for hun föle tillit, for förste gang... i meg... hennes barn.
Jeg stod kvar, uansett... tross at hun gjort hva hun gjort. Men jeg gjorde klart at jeg er ikke noen terapeut til henne noe mer - du får vende deg til dine veninner og ha tillit til dem.... hun har også gjort det. Mitt i denne starke prosessen... hade jeg just blitt utbrent da jeg hade hatt et jävligt arbeid som sjef, med å stenge 2 av mine eine arbeidsplasser... i fryktelig frustrasjon. Jeg fikk nok!

Min mor er mit störste healingfan og hun tror på alt jeg forteller om kontakt med åndene... det gir nok henne tröst.
Det har jeg som sto kvar, fått uppleve 
Jeg skrev et dikt tilegnet den syster som brakk, om vanskelighet ved å bryte med noen:
Kutte bånd

Nu står jeg her riktig naken!

Naken og VAKKER Lie! 

Takk for ærligheten og åpenheten.

Takk for at du deler!

Det er smertefullt og vanskelig å dele med seg
slike erfaringer, men gu bedre å godt det er også!

Stooor klem fra SIlva! 

Takker for klemmen, men jeg vil også si... at jeg skrev ikke om min mor og meg, for min egen skyld...
Jeg skrev det som erfaring at dele, til shri og dere som har mangel med foraldre eller andre i familien. Kanskje det kan hjelpe? Håper at det er sånn. Jeg vit i hvert fall at mitt dikt om å kutte bånd, har hjelpt en.

Healing til seg selv ... i det kan det vaere en prosesse i at kle av seg helt naken
men kanskje det også hjelper, om den som vill hjelpe kler av seg?

Vit ikke, men jeg har i hver fall gjort det 

Lie, det var flott å få ta del i din historie. Det er mye å lære av den, syns jeg. Ved ikke å bryte, men stå opp for hvem man er, og gevinsten det gir. Takk for din storhet!

Kjære, kjære Silva, Lie og Lazy.
da jeg hadde skrevet dette diktet, gikk jeg mange omganger med meg selv,
før jeg turte å legge det ut på sonen.

Det første jeg måtte kjempe mot var; dette er for nakent, for sårt, jeg greier ikke å stå i dette!

Det andre var; diktet er skrevet med en så barnlig stemme. Jeg måtte slåss med trangen
i meg selv, et ønske om å kunne briljere med språk og å skrive intrikate og vanskelige ord.
Men det er ikke den stemmen jeg har, hvis jeg vil være i kontakt med barnet i meg.

Noen timer senere tør jeg å gå inn å lese det igjen. Da slår det meg plutselig,
dette kunne jo ha vært et dikt om meg selv, i mine værste stunder.
Jeg blir skamfull og redd.
Men Silva har allerede gitt respons. Silva du ga meg mot til å kjenne på det også.

Og Lie og Lazy, i dag leser jeg deres respons på diktet.
Det gjør så vondt å lese, det handler om noe som virkelig har skjedd. Når dere forteller deres historier
blir jeg dratt tilbake i følelsene mine, fremdeles merker jeg at jeg bare greier å
kjenne på dette i korte øyeblikk.
Men i mitt hjerte varmer deres ord. Det gir meg lyst til å fortsette kampen og enda en gang ta et dypdykk
og renske opp i det vonde og mørke.
Sammen blir vi sterke!

klem fra shri

"shri":

Men i mitt hjerte varmer deres ord. Det gir meg lyst til å fortsette kampen og enda en gang ta et dypdykk
og renske opp i det vonde og mørke.

Godt så! 
Men du trenger ikke haste ... det tar den tid, det tar og kommer när det kommer 

Sammen er vi starke, ja. Klem!