rusler i skogen
ser på vannet å
tenker på nøkken.
Huldra danser i lia
langt der borte.
Hennes sang
klinger så vakkert,
hør hvilken klang.
Jeg ler,
setter meg ned
ved granleggen.
Trekker pusten dypt inn,
børster en flue bort
fra mitt kinn.
Jeg danser noen trinn,
kjenner lukten av
sol og vind.
Setter meg ned og
betrakter hver en tind.
Jeg ler,
lukker øynene.
Sanser alt rundt meg,
med hele mitt legeme.
Nå føler jeg meg hjemme,
Her kan bare huldra
svinge seg i lia.
Hun kan synge,
hun kan le og hun kan danse
hvis hun vil.
For her er det ingen
som svinger sin lanse,
for å fortelle hvilken stil
som skal til.
Her har alle sin
egen stil.
Her er alle unike,
her er ingen like.
Huldra har sin stil,
og Trollkjærringa har sin.
Kanskje vil ikke er
så ulike.
Vi er begge unike,
dette er en hilsen fra
Trollkjærringa.
RITA
