Fargene ble borte
Jeg tegnet en gang
en sort loddrett strek
En som ville hjelpe meg
dro en sort vannrett linje over min
siden naglet hun meg fast
til korset
vi hadde tegnet sammen
der hang jeg
som en levende død
En haifisk slukte meg
han ønsket seg mine farger
Han spyttet meg ut
tilbake sto jeg
grå, kledd i sørgedraktens
lilla kåpe
På min vandring
stoppet jeg opp
ved en høyreist gran
den sto der mosegrodd og grå
med anstrøk av lilla og sort
i sine døde greiner
En dag fløt en regnbueørret
inn i mitt sinn
den spreller i kast og hopp
der inne
det er noe den vil gi meg
Jeg vandrer
og prøver å lete opp
det som er mitt
Jeg fant en stav
som var død
den var ikke min
Magiske hender gav av sin kraft
de ville jeg skulle se
at stavens tykke ende var et hode
med øyne og munn
Jeg ville sette staven igjen
men da ble løven og løvinnen streng
Du kan i allefall brekke
enden av
og ta den med hjem
Nå ligger den på en hylle
med sitt øye
og ser på meg
den er jo kun en
ufarlig, død elg
