spør du.
Med store bokstaver.
Du står der med
et undrende uttrykk.
Jeg er ikke vant til
å passe tiden.
Jeg er vant til å
gjøre som jeg vil.
Hvorfor???
spør du
med mindre bokstaver
denne gangen.
Jeg vet jeg skal
passe tiden,
jeg vet jeg ikke kan
gjøre som jeg vil
Jeg vet det
sier du,
at du bryr deg om meg.
Hadde du ikke gjort det,
ville du ikke passet på
at jeg passet tiden.
Du ville latt meg
løpe ute,
uten å spørre om
hvor jeg har vært.
Men det veldig vanskelig...
jeg er ikke vant til
å bli passet slik på..
sier min lille fostersønn
til meg.
Jeg tar rundt ham
og sier
at jeg vet det er
vanskelig for han,
men jeg er veldig
glad i deg alikevel...
RITA som setter grenser i kjærlighet
