En gang for mange år siden bestemte hun seg for
å ta opp sementkosten! Med et strøk malte hun over
seg selv! Ville skjule det mennesket hun ikke trodde var bra nok.
Et lag holdt ikke. Jenta skinte igjennom, ble sett og men ikke forstått.
Mange lag ble til i årenes løp. Til slutt dekket hun seg helt!
Og en dag passet hun endelig inn i *sementmiljøet*
I sementmiljøet, der alle var like, eller iallefall prøvde å ligne,
en fasade som var påsmurt, kjente hun seg tilpass, men ensom.
Det virket som om alle var tilpasset! Men de var kanskje ikke ensomme?
Ofte tok hun seg i å huske hvordan hun en gang var. Minnet seg selv på
da hun lo, var glad, lykkelig. Da hun skøyet, var ganske ramp, da
hun fikk folk til å le og smile! Da hun var seg selv. Med de sidene
også som folk ikke forsto! Som fikk henne til å føle seg annerledes,
Missforstått, rar. De sidene som hun etterhvert skammet seg litt over.
Det gikk lengre tid mellom disse minnene! En dag kom de ikke.
Hun hadde glemt hvem hun var! Sementen, lagene hadde herdet.
Som en robot gjorde hun det alle forventet. Sine plikter.
Som en robot viste hun også sine følelser. Kald, ingen egne meninger.
Likegyldig. Latteren kom fra latterboksen og smilet var strålende, men de nådde aldri øynene.
En dag fikk hun seg en knekk! En dag kom tårene kraftig! Motløsheten var sviende. Hulkene og den strie tårestrømmen løsnet noe i henne! Gjennom tårene så hun plutselig bilder av ei jente. Som danset lykkelig der på enga. En trillende latter blandet seg med fuglekvitter og hun så så glad ut. Det var som hun inviterte til lek der på enga. En lek i livet hun hadde glemt. Det var hun selv som danset der på enga. I sin hvite tynne kjole, og håret som flagret i vinden! Hun innså da, hvem hun egentlig en gang var!
Urkvinnen i henne selv, kom og danset for henne! Viste henne veien tilbake. Til seg selv. Tårene og hulkingen som hun vanligvis hadde kontroll over, lot seg ikke kontrollere denne gang, og sementen kunne ikke stå i mot! Den begynte å slå sprekker. Lag på lag falt av. Urkvinnen lokket og lo.
I dag, er hun nesten fri for sement. Noen få lag sitter igjen. De skal få sitte der litt til. Hun er nesten der hun var en gang. Den urkvinnen som bor i henne! Hun stråler nå mer og mer gjennom de mer og mer åpne sprekkene i muren! Hun ler, hun skøyer, hun er ramp, hun er sterk! Denne kvinnen nå, har sine egne meninger, står også for dem. Hun går også sine egne veier, tar egne valg som ofte kan stride mot alles råd og ønsker.
Hun er i dag nesten den kvinnen som urkvinnen kalte på! Hun er i ferd med å hente denne urkvinnens kraft! Og bruke den på en vis måte. Forhåpentligvis! Hun ønsker ikke noe annet enn å få være seg selv. Være den hun ble født til å være! Gjøre det hun ble født til å gjøre!
Urmennesket....en sterkere kraft skal man lete lenge etter! Når muren slår sprekker og faller bit for bit! Da har urmennesket våknet!
Slik jeg ser det! Etter min egen erfaringsvei! :-)
Jeg kjenner igjen det du skriver,
takk
