et patetisk dikt

psbot [Picsearch]

Illusjonene min ble knust
i det du
kastet meg ut i elva
som var fyllt med ditt blod

jeg svømte i dine smerter
over en lengsel
DU dyrket

Øynene mine
rant over
av DINE tårer

jeg sang
med ømhet
for deg
til den DU elsket

Helt til mine demoner fisket meg opp
å fortalte meg hvor landet lå

jeg var hjemme igjen
i det landet som heter
hvordan-kunne-du-tro-at-du-er-noe

GjenopprettetMedlem

Fantastisk dikt Ædni. Veldig sterkt.

Tanker.. Så lett det er å gå noen skritt lengre enn langt i sin medfølelse. Kanskje noen skritt lengre enn andre aner at noen ønsker å gå for en.

Jeg tror ikke vi er laget for å bære hverandres byrder og smerte for hverandre. Vi kan derimot gi livsviktig varme med å føle med hverandre, og å tilby en skulder å gråte på, råd og kanskje til og med styrke folk ved healing og trommereisenes innsyn. Og om skjebnen tillater det, kanskje vi kan vise vei til slikt som kan sette et menneske i gang der selvet/ens indre sunne viten igjen kan få gehør. Utrolig glede når et medmenneske kan ta fatt mye bedre i stand til å bære sin eget liv inkl sin smerte.

Flere ganger har det slått meg i livet, at om jeg stiller meg villig til å bære byrdene for et medmenneske, at personen selv så altfor lett kan misse det store poenget med å være just den som griper sine livsoppgaver og være den stolte bærer av ansvaret for sitt liv Den beste gave noen kan få er å få gjenvekket og evne igjen å kunne ledes av sin egen indre veiviser. Selv om vi ønsker dette enn så mye for de vi er glad i, skjer bevisstgjøringa først når et medmenneske er klar. I mens vet man aldri, det kan være at smertens lærdom er den gaven som trengs.

Anonymous