Sjaman.com – Forumarkiv

Det er tomt

Du kan være Snorkfrøken, sa hun
Hun har jo ingen karakter, sa en annen
Hun finner skatter, sa du

Det er ikke skatter jeg finner i mitt sjeledyp
Der er det mørkt og sort og tomt
Kanskje jeg ikke har en sjel
kanskje er jeg helt fortapt

Fordrømt har jeg vært
men jeg har brent opp alle lengsler
jeg hadde inni meg
En askehaug har jeg kastet
ned i jorden
den er fortært

Stjernene snakker ikke til meg lengre
ordene mine kan ikke
skape bilder
det er tomt, det er mørkt
Selv morgenstjernen er taus
jeg ser den
men hører ikke dens stemme

Jeg ville være tapper, stå i dette selv
alene skulle jeg greie
å finne veien hjem
En dag og en natt greide jeg det

Jeg la bergkrystallen og drømmestenen under puten
og våknet opp, midt i en annens dikt
med en følelse så vond;
andre ser meg
nå ser jeg snart meg selv
det er tomt
det er mørkt
det er bare sorte natten
inni meg

Sterkt dikt, Shri

i mørket ligger skatten skjult
nå er den mørkeste tiden
hvile og transformasjon
i vinterens kalde natt

så kommer våren
og lyset vender sakte tilbake
og sammen med det
ny vekst
nye gaver

Alle andre ser meg, har jeg på følelsen av.
Jeg lar meg prege, kun av det negative.
Er det min mors stemme, min bestemor, min tante, min grandtante, jeg hører?
Min grandtante, "Frøkena" kalte de henne, levde bare for sitt arbeide. Et liv i strevsomhet og slit,
nesten fra morgen til kveld. Hun hadde ikke et eget liv utenom, hun hadde ikke en egen familie.
Hun tok seg av meg. Men hun ville skape meg i sitt eget bilde. Da jeg ble ungdom protesterte jeg; jeg vil ikke ha noe fra deg,
jeg vil leve mitt eget liv. Det ble et liv i opprør. Jeg skadet meg selv.

Min mor forsøkte å velte sin sorg over tapt liv på meg. Hun var sint og sa; se hvor vondt jeg har/har hatt det.
Du har ingen grunn til å klage, du har jo alt. Ikke har du opplevd fattigdom. Ikke har du opplevd krig. Ikke har du blitt tvunget inn i et ekteskap. Ikke har du måttet avbryte din skolegang. Dessuten ligner du på din far.

Min fars familie ville ikke vedkjenne seg dette slektskap. Du ligner på din mor, sa de. Du er et naturbarn som din mor, sa de.
Du er vill, ukontrollerbar og gal, sa de. Eller var det noe jeg tolket mellom linjene, mellom ordene de ikke sa.

Jeg har forsøkt å gjøre det godt igjen, det at jeg sviktet min mor og tok avstand fra henne.
Jeg gjorde hennes smerte til min.
Det hjalp ingen av oss.



I den siste tiden har kjøttmeisen kommet tilbake til bjørketrærne utenfor mitt stuevindu.
De er langtifra sky, de setter seg ned ved siden av meg, ute på terrassen.
En fløy til og med inn. Den hakket fortvilt på vinduet, den ville ut å fly i det fri.
Heldigvis fant den veien ut, til slutt.

Solen sto opp. Til og med jeg, kan ikke unngå å se det vakre lyset, de vakre fargene, den klare høstluften.
Nå tror jeg at jeg går meg en tur, inn i skogen.

"ordene mine kan ikke
skape bilder"
sier du
det stemmer iallfall ikke

æ ser en lengtende
kvinne
med en mørk
og en lys side

som finner skatter i sitt sjeledyp

Det er som om vi klatrer over en mur, vi er nesten oppe, setter foten over og er i ferd med og forberede nedstiging,så ramler vi tilbake igjen, dveler i det gamle som vi trodde hadde bleknet. Så begynner vi klatringen igjen, og samme skjer. Men vi gir ikke opp, vi klatrer, vi ramler ned igjen,og så klatrer vi....slik er livet, vi gjør våre valg, dveler om det var riktig og da kommer tankene, mørket....men vi kan ikke leve ved siden av oss selv, vi må leve i oss selv, og gå, gå videre...vi kan ikke bære alt med oss for da blir det enda verre og  enda tyngre å klatre oppover..om vi fikk begynne igjen  fra begynnelsen igjen så tror  jeg vi hadde tatt akkurat de samme valgene igjen....livet er forunderlig, hendelsene i våre liv likeså...men uansett hvor mørkt alt er så finnes det en utvei, slik som fuglen som forvillet seg inn, fant veien ut til slutt...og vi kan aldri gjøre alle til lags, slik er det bare,livet( men solen varmer ennå litt,selv om høsten er her)...

klem fra marihøna

Dette var så sterkt Shri! Jeg kjenner igjen så mye ... det er nok derfor demringen brast hos meg her jeg satt.
Tårene veltet ut som i storfloa ... å kjære du skriver så vakkert ... selv om jeg vet det ikke føles sånn...
Du har fått slike nydelige svar her også ... kjære deg du er ikke alene ....selv om det definitivt føles sånn ...
Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, men likevel ... i det dypeste mørket berører du den gyldne kilde,
og den skinner gjennom ordene dine...
den 'sjelløse' sjel ... er i kontakt med altet .... det er en så total opplevelse at en kan tro det ikke er noe mer,
at alt er over, at en er fortapt ...
men det er ikke sånn, vi må bare fortsette å leve, vandre videre, slippe skyld og (selv-) fordømmelse,
- vi kan ikke lengre bære våre mødres smerte ... heller finne vår egen sang, den er der et sted...du synger vakkert!

Ja, så ble det skrevet mye...du inspirerer, du skjønne sjel ...
finn hvile i mørket, og la transformasjonen få skje.

Takk kjære dere! Det var så sterkt å lese deres svar.
Jeg måtte ta time out, tårene kom, det gjorde godt.
hilsen siri

Du forteller en sterk historie. Du ville gå di egen vei, men gikk i første omgang feil. Men du reiser deg igjen, går videre på din vei. Bare ikke la det bli din mors vei, din bestemors, din tantes, din grandtantes, hvis det ikke føles riktig. Gå din egen vei, som føles riktig, som du har valgt. Du skriver mye om dine følelser her på sonen, det kan være en god terapi. Alle de fine svarene kan være en trøst og oppmuntring. Bare fortsett med det du.
Lys og varme fra meg.
Kristine

Takk Kristine.

Etter tårene kom roen. Har hatt en god natts søvn. Jeg føler at noe har blitt healet i løpet av natten.
Våknet opp nynnende på "Eventyrvisa".

Klem til dere alle