Månedikt
En gang for lenge, lenge siden
på en værblåst øy
forundret sto jeg på et svaberg
så opp mot månen full og rund
små skyer drev foran dens speil
Da begynte den å danse
der oppe i vilden sky
Forsiktig og lattermild forsøkte jeg også
å danse med
Et bilde dannet seg i mitt indre
en indianerhøvding jeg så
men jeg ville ikke vedkjenne meg den gang
at han min åndehjelper var
Jeg trodde han bare var krigersk og streng
at han ville hisse til kamp
jeg så bare denne siden av ham
og nektet å tro at han kunne hjelpe meg
Nå sitter jeg her ensom og forlatt
og ønsker at han må komme tilbake til meg
Jeg har i ettertid møtt ham kun i korte glimt
Alt han sier er at nå gjelder kun en ting
og det er fred
Å, hvor jeg skulle ønske å få fred
i mitt plagede sinn
hvor tankene vandrer hvileløst
ja nesten går i spinn
En gang fikk jeg kjenne åndekrigerens kraft
stolt og modig sto han der i all slags vær
tålmodig og fullstendig i ro
De kunne såre og håne ham
gjøre ham til klovn
De så ikke hans visdom og kjærlighet for fred
siri
O'store høvding og åndehjelper med visdom og kjærlighet i din bagasje...akkurat nå er noen som trenger deg
...flotte ord shri...