Dette diktet er skrevet til minne om en "gammel tante" som er vandret hjem.
En skildring fra det siste besøket hos henne.
Et siste møte
Et blankstille fjellvann
speiler høstens
gnistrende fargespill.
Vemodsfullt vakkert,
……forgjengelig.
Trærne holder pusten
i luftas klare skarphet.
Øyeblikket…
før tidens hjul
ruller vinteren fram.
Bålet ved vannet
luer rolig og trygt.
Tankene vandrer….
Refleksjoner av lys,
reflekteres i sinn.
Gjennom høstløvets slør
skimtes gamle øyne,
farget av varme og skjemt.
Livsløpets visdom
er fanget i dem.
Fra stillhetens dyp
høres hemmelig hvisken
Forfedre kaller
fra hensvunne tider.
Vibrasjoner av slektsbunden ånd.
Frem strømmer minner
om nøysomt slit.
Omsorgsfullt knyttet
til heimplass og sted.
En egen verden av sjelefred.
Historier berettes
om livet i skogen.
Et fredsommelig virke,
forsiktig i samklang
med Jordkvinnens puls.
Veien er gått der,
med nennsomme skritt.
Rundt om gårdsbruk og tun,
over bakker og hei,
går de fineste, kjærlige spor.
Solskiva synker
bak ruvende fjell.
Dagen er over….
Vi takker for stunden.
Det hilses… farvel.
Skumringen faller,
der letter en ørn.
Sakte, kretser den opp.
Blir løftet mot himlen,
til frihetens salige rom.
