Dikterens stol er tom
Dikterens stol er tom
han er ikke mer
han er død
Jeg som skriver disse ord
er ikke dikteren
men hans hjelpeånd
som stelte og vasket
satte blomsterbuketter
i vann
på hans bord
slik at han kunne drømme seg bort
å skrive sine dikt
i stedet for å leve
sitt liv
Dikterens liv
var ufattelig vanskelig
i armod og nød
vokste han opp
Han var ikke som andre
han ble ikke akseptert
som den han var
I stedet for kunne han skrive
de vakreste dikt
andre ganger kom ord om
styggedom og fornedrelse
Ordene hans står svart på hvitt
i en bok han gav meg
Jeg kan se det vakre
jeg kan se det mørke
Nå er han død
for lenge siden
en statue ble reist
til heder og minne
for ham, den store bygdeskald
Men i bygdens minne
ligger skjeletter gjemt
etter hans fotefar
De blir ikke glemt
før flere generasjoner dør ut
For meg kan de hylle sin skald
men jeg har tenkt å hive
mine vonde minner ut
Jeg skjenker ham blomster på
hans grav
for å ta det første skritt
for å bøte på de arr han påførte meg
til det må jeg også bruke tiden til hjelp
skrelle av lag på lag
kanskje jeg til slutt
står igjen med den gaven han også skjenket
kjærlighet til skjønnhet i de ord
han beskrev sine naturopplevelser med
klem bast