Sjaman.com – Forumarkiv

(Frustrert tilstandsdikt)


Stopp
Du har sett nok, nå
Sett din vilje på vent
Dal som sne
Men ikke hent
Meg
Ennå

Vannet trenger igjennom atmosfæren
Sprer sopp i sannhetsneglen
Vær min vismann
Eller min kvinne
Strenger på en harpe
Sier aldri opp
Men nok nå
Nok

Levende
Min kirke av ord
Trengende venner
Tomme bord
Mer av det som spiser meg opp
Men jeg sier stopp,nå
Jeg sier stopp

Jeg gir ikke opp

Før imorgen

Klokken går
Valgene består
Krykker og rullestol
Ingen far
Ingen mor
ingen venner lenger
bare en bror

Med en overbeskyttende vinge
Den vil finne meg igjen
Varme meg varm
Gjøre meg tryggere enn fisken på land
Den vil sende meg ned igjen til barndommens dal
Bygge et hus,et sted å bo
Men jeg vil alltid vente på no

jeg kaster meg ned
drømmen er vissen
hodet er kaldt
strømmen har satt meg her
fordi jeg må miste alt

ingen dør
ingen snarvei rundt
jeg stirrer i mørket og venter på et tegn
plutselig over meg våkner et pøsende regn
stanger mot huden
som et dyr som vil inn

det er motet som ikke tør
jeg har stirret meg blind.

  Et dypt-dykk i mørke

  ingen snarevei

  nei

flott å lese dette av deg !

 

En asfalt-blomst er for meg et vakkert skue.

Takk folkens 

Måtte le litt av meg selv, over at jeg slang inn den forklarende parantesen. Så redd for at noen skulle tro at jeg trodde jeg var noe.....Det skal liksom litt mot til å poste i diktform. Jeg ikke vant til, men liker veldig godt. Inspirert av ailo på forsiden også. Gode diktetider forann meg tror jeg.

Men hva er en asfalt-blomst?

Ah, vanskelig å si stopp,
men gu' så godt.
Godt er det og
å dykke ned i dypet
sammen med deg
og ditt kraftige
STOPP. 

RITA

Kraftig stopp
vinglete stopp
frykt for ikke å nå opp
være en flopp
lei av å være vaskemopp

uhm....å nå sa det virkelig stopp   

Bestemte men kjærlige hammerslag mot frustrasjonspikerens runde hode