En joik fløy på lette vinger
inn til henne
den bar med seg urfolkets
stemmer fra langt der nord
En følelse av å høre til
våknet gradvis i henne
ved å lytte til joiken
I nord tok hun andektig imot kofta
til tross for det frådende kor
av kystens fortidige stemmer
Det samiske fløt i deres årer
skjult i det usynlige landskapet
mens deres hender
viftet med det norske flagg
Hun kvalte det frådende kor
med å træ kofta over hodet
i speilbildet så hun at
hun endelig var kommet hjem
Da løftet joiken seg
på sterke vinger
mens koftekanten bølget
mykt rundt henne
RITA
*