vokser det ugress
som ikke vil vike.
Det er som en
livskraft som
spres på sine
usynlige ben.
Det kommer igjen,
igjen og igjen.
Skal tro om ugrasset
vokser like villig
i mitt indre rike.
Er det lik jord der
som gir næring til mine
tanker og ord.
Tanker som renser
ugresset til
ord som passerer
samvittighetens sil,
og utvikler seg til
de vakreste blomster
som villig slår rot.
RITA
