Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg vet jo

Jeg vet jo at verden ikke går under i dag
kanskje heller ikke i morgen
selv om det er måneformørkelse
forbundet med all slags tegn og tro
Hvorfor er jeg da så redd
for de krefter som tar tak i meg
Hvorfor ønsker jeg i øyeblikk
at jeg aldri hadde begynt å gå
en sjamanistisk vei
Noe i meg, ønsker seg tilbake
til tiden før alt tok til
Noe i meg, tvinger meg til å fortsette å gå
fram mot et mål
som kanskje ikke finns
Da masken mellom meg og den ytre verdenen forsvant
ble jeg først veldig lettet og glad
Jeg kunne møte omverdenen med et litt åpnere sinn
Så begynte jeg å arbeide med resten av kroppen
og skammen veltet frem
Hudløs og sårbar føler jeg meg i enkelte stunder
Men så fylles jeg brått av glede
over at jeg er på vei til å få et nytt liv
Som sevjen i treet stiger livskraften opp i meg
Nysjerrigheten overvinner angsten for motstand og følelsen av mistilit
Åndene kliper meg over nesen
og tvinger meg til å holde fokus;
bare fortsett å gå

Selvransakelse er sunt av og til det. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Tro meg, tankene har vært her også, det er vel det gamle som febrilsk forsøker å klamre seg fast. Men vet du hva, jeg snakker nå ut fra meg selv, men det jeg vil fram til er at gi opp-tankene holder stand i bare minutter av gangen. Bruker å ta meg en trommereise når slike ting dukker opp, få det ut av systemet. Eller, hvis jeg ikke har mulighet til å tromme, skriver det av meg. Den jeg var før frister ikke lenger, den personen eksisterer ikke lenger.

Bra at du får det ut av systemet, irriterende at det hele tiden dukker opp nye ting å jobbe med, men det er vel sånn det er. Hele tiden nye ting å jobbe med, og hele tiden vokser vi som mennesker. Det er ingen vei tilbake, fortsett å gå veien. Det er noe godt som venter der ute i horisonten. Noe fint som er fritt for misunnelse, sjalusi, skam, raseri, dårlig selvbilde osv. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg akter å fortsette på den veien jeg er ment å gå.

Vi ser så tydelig det vi har gitt slipp på og det vi har tapt,
Det vi har fått, og grepet tak i derimot
det gjemmer seg for oss som månen bak jordskyggen.

De største gavene
de som ikke kan eies
ser vi ikke
når vår egen skygge formørker

“Skaldskap læres ikke.
Jeg fik sorgens gave og så var jeg skald. “
sa Jatgeir i Kongsemnene av Henrik Ibsen

Grip måneformørkelsen
ta imot skyggen
og gi slipp på den
som månen

men bevisst
Come what may

Otherwise the choices we make
are not choices at all
they are just something that happened along the path

And that is exactly what we ourselves become
Something that happened along the path, without a saying.

Which is not a bad thing at all
If we are aware of the fact

Unaware however,
we become
leaking vessels
In constant need of refill

Aware,
we remain emptied
and filled

Be aware, be bold,
Choose.

And stand by your choice like it was your own heart
Which, by the way, is what it becomes
when choosing becomes unconditional
- wholeheartedly

Come what may

So speaketh the heart

GRO! For en glede å se deg igjen!

Og dette vidunderlige diktet var nesten som skrevet til meg  akkurat nå.
Hjertelig takk. Jeg kopierer det til min laptop.

Keep on walking
keep on writing
keep up the good work
dear Shri and Gro
the universe loves
brave women like you

Jeg henger meg på Tirils innlegg....